På vei for et bedre samfunn, lyder visjonen til veivesenet, men etter 16 år i trafikkopplæringsbransjen med innsyn i den administrative delen av opplæringen, er min vurdering at valg av visjonsmål er høyst diskutabelt.

Som ansatt ved et opplæringssted med hovedvekt på tunge kjøretøy har jeg bivånet at bransjen stadig har fått mer regler og dermed mer byråkrati å forholde seg til. Alt skal rapporteres og loggføres – og opplæringen skal foregå etter nøye oppsatte lærerplaner.

Det er stadig tilsyn på at hvert steg i opplæringen stemmer overens med gitte læreplaner, og alt er regulert av et strengt lovverk fra begynnelse til slutt.

Man kan mene hva man vil om det, men at bransjen har med alle nye pålegg gått fra og være en oppegående næringsvirksomhet til å måtte slite seg gjennom hverdagen for å overleve er udiskutabelt. Likevel er det ikke alle EU-direktiver eller sentrale tilsigelser som er den største utfordringen i bransjens daglige virke, tvert imot er det tilgangen på førerprøver som er hovedutfordringen.

Trafikkopplæringsbransjen har lite forutsigbarhet i planleggingen av opplæringen kontra veivesenet. Det er skandaløst for en offentlig etat som har monopol på tjenester, å være slik en stor hindring for bærekraft og samfunnsutvikling.

Når fokuset blir tatt vekk fra det som er intensjonen i skolevirksomhet og den daglige kampen blir telefonkø, brevveksling, frustrasjon og sykemeldinger, er det på høy tid at noen må bære ansvar for dette. Mangelen på førerprøver er ikke et nytt problem, det er tilbakevendende år etter år.

Hvor ligger årsaken, hvem har ansvaret? Ansvaret ligger hos veisjefen i Region Sør. Det er nå på høy tid at veisjefen blir seg sitt ansvar bevisst og tar tak i dette en gang for alle. Problemet forsurer ikke bare hverdagen for alle ansatte i opplæringsbransjen, men også for ansatte i veivesenet.

Problemet med mangel på førerprøver har vært i flere år. Etaten mangler langsiktig planlegging til å kunne ta seg av en av primæroppgavene de skal ta hånd om, og inntrykket er at etaten driver kun driver med brannslukking i markedet hver gang det blir for hett rundt dem. Førerprøvene har vært i stadig jojo-bevegelse i de senere år, og det har aldri forekommet et system som virker. Dette er slett fra en monopoletat.

Når veivesen etter mediepress arrangerer dugnadsdager en lørdag hvor de kjører opp til 100 prøver, er dette heller ikke en holdbar løsning i lengden. Slike oppsamlingsheat beviser igjen at systemet ikke virker. At veivesenet heller ikke er dekket opp med gode løsninger ved sykdom, ferier etc. viser også et svakt ledd i organisasjonsstrukturen. Trafikkopplæringsbransjen trenger forutsigbarhet, og det burde være legitimt å forlange at en kandidat skal kunne få fullført opplæringen med en avsluttende prøve innen tre uker.

Slik realiteten er nå, kan en elev bli gående to til tre måneder etter endt opplæring på storbil og vente på prøve, og slikt er uhørt.

«Det skal legges vekt på samfunnsøkonomisk lønnsomhet i etatene.» Slik lyder regjeringens mål. Jobber Statens vegvesen med den ideologien forankret i hverdagen? Hvilke ringvirkninger får en dårlig styrt etat nedover i de byråkratiske ledd når dette systemet ikke virker? Kostnadsmessig for samfunnet blir dette enorme pengebeløp, og noen av grunnene er som følger:

– Det er ofte det offentlige som betaler et tungbilførerkort, og eleven må stadig ha ekstrabevillinger grunnet ventetiden på prøve og må dermed holdes «varm» i perioden.

– Skolen kan ikke drive effektivt og sliter med frustrasjon over et system som ikke virker. Dette går igjen ut over arbeidsmiljø og helse på ansatte med påfølgende sykemeldinger, samt inneffektivitet i forhold til de arbeidsoppgaver som skulle vært utført.

– Eleven kommer seg ikke i arbeid og blir gående på offentlig stønad.

– Vegvesenets egne ansatte får belastninger – med de ringvirkninger dette får for deres hverdag.

– Arbeidsgivere får ikke arbeidskraft i ventetiden.

Det burde også ropes et varsku når det blir alminneliggjort at veivesenet opptrer som domstol og forlenger straffen for folk som har mistet førerkortet av forskjellige grunner.

Har justismyndighetene satt 12 måneder som straff for brudd på veitrafikklovgivningen, blir fort straffen 14 måneder grunnet ventetiden på ny oppkjøring. Da har veivesen ilagt ytterlige to måneder i straff. Tenk hvordan dette slår ut for en arbeidstaker som skal tilbake til jobb. Vegvesenet har også en policy hvor elevene får én måned sperrefrist hvis det er stryk på oppkjøring.

I de tilfellene eleven stryker får vi igjen samme dilemma. Det er ikke ledig prøve den dagen eleven kan kjøre opp igjen etter sperretiden, og det er igjen ordinær venteliste som gjelder. Det er ikke få elever og potensielle arbeidsgivere som henvender seg med fortvilelse over det som føles som en urimelig tilleggsstraff. Hvilken annen etat har slik myndighet uten lovmessig hjemmel til å bedrive straffeutmåling?

Når nå storbilopplæringen har fått redusert elevmengden grunnet EU-tilpasningen av førerkortopplæringen, og med så få prøver som blir aktuelle på tungbil, burde etaten med ansvarlig veisjef være seg sitt ansvar bevisst og sørge for at systemet virker. I flere år har problemet med manglende førerprøver blitt tatt opp jevnlig. Det har vært løftet av bransjen selv og av bransjens forbund i både storting, Vegdirektoratet og i media. At det allikevel til dags dato ikke er blitt løsning, viser at monopolet må stå for fall. Aktører som kan få i gang lønnsomme samfunnsøkonomiske løsninger må komme i virke.

Nevner aktører som Veritas, eller andre offentlige/private firmaer som med letthet kunne ha skapt en næring som virket. Dette vil i tillegg frigjøre sensorer til andre prekære oppgaver i veivesen som i de siste år har tatt fokuset vekk fra å tilrettelegge førerprøver.