Jeg er mer opptatt av meg selv og min egen hverdag, enn jeg er av dine problemer og ditt liv. Jeg vil heller at vi i Norge får det mye bedre enn vi har det nå, enn at verdens fattigste får til salt i maten. Jeg vil heller at jeg får lavere skatter og billig bensin, enn at de eldre får sykehjemsplass og rusmisbrukere hjelp. Jeg snakker for min egen syke mor og bryr meg minimalt om de som lider.
Dette stemmer selvfølgelig ikke. Jeg håper i alle fall at det ikke stemmer. Men noen ganger lurer jeg på om norsk statsborgerskap er en så gullkantet avtale at vi kan tillate oss å mene at billigere bensin, skattelette og færre bomstasjoner, er viktigere enn alt annet. Jeg tilhører den grenseløse og gullbelagte generasjonen. Generasjonen som kruser gjennom mattelekser og boligmarked, dytter barnevogna fra kafé til kafé, mens den moderne og bedre halvdelen venter hjemme med take away-sushi og billetter til to uker på en doven strandmadrass.
Trekker du fra barnevogna og den bedre halvdelen, har du mitt liv. Sus, dus og kredittkort. Litt alvor ganske ofte, men alltid etterfulgt av en god dose egoisme og smør på flesk. Likevel vil jeg ha mer. Likevel klager jeg på de minste problemer og ønsker meg alt jeg ikke trenger. Lavere skatter, lavere avgifter og lavere utgifter. Mer mat, mer klær og mer penger. Fikk du dårlig samvittighet nå, har vi alltids muligheten for litt moderne avlat; TV-aksjonen tar sikkert imot etternølere.
Jeg vet jeg overdriver, og jeg vet at virkeligheten ikke er så kvalmende selvsentrert som det jeg beskriver her. Men jeg lurer likevel på om vi ikke snart er mette. Mette på overdådig velstand, lei av å fråtse og klare for å ofre venstrearmen for dem som trenger den mer enn oss – de som trenger den mest.
Høsten er høydepunktet for samvittighetskvaler og overdreven fremvisning av nestekjærlighet og empati. TV-aksjonen og Nobels fredspris kan få selv ytterste høyreside til å fremstå som opptatt av noe annet enn billigere bensin, lavere skatter og færre bomstasjoner.
I disse dager hopper en spesiell tekst fra statusfelt til statusfelt på Facebook: «Er du klar over at her i landet dør ikke folk av kolera, malaria, mangel på vann og mangel på mat. Ingen blir satt i konsentrasjonsleir fordi de ikke tilber Jens Stoltenberg. Ingen barn dør eller blir lemlestet av landminer. Likevel syter mange nordmenn når Norge hjelper mennesker som lider mye mer enn oss». Det er ikke mine ord, men det er gode ord. Riktige ord.
Vi er velsignet med det meste av det beste, og med en økonomi som ekspanderer i lysets hastighet. Likevel er det noe som er feil. Når over tre tusen eldre står i sykehjemskø, er det likevel viktigere at bensinen blir to kroner billigere? Når barnevernet trenger økte og bedre ressurser, er det likevel viktigere å få fjernet et par bomstasjoner? Når rusmisbrukere ikke får hjelp og behandling, er det likevel viktigere med gratis parkering i byen?
Selv om jeg overdriver, setter på spissen og oppfører meg som om drømmen om en bedre verden er like enkel som å hoppe bukk over en dårlig dørlist, tror jeg i bunn og grunn at den påtatte naiviteten min har noe for seg. De sakene som gjerne skaper størst engasjement, høyest temperatur og sender ut de skarpeste trusler om velgerflukt, er de samme år etter år, valg etter valg: bomstasjoner, asylmottak, eiendomsskatt og bensinpriser. Er det virkelig sånn at dette er det viktigste vi kan trekke opp av den store hatten med utfordringer?
I den hatten ligger også rusmisbrukere som ikke får den hjelpen de trenger, et barnevern som ikke strekker til, tre tusen sykehjemsplasser for lite og et togtilbud som hører fortiden til. Politikk kan ikke bare handle om å skaffe seg velgere. Det kan ikke bare handle om å smøre velferd tynt ut over den store mengden av mennesker som allerede har det bra. Ikke når vi ikke klarer å løse de store utfordringene først.
Luksusproblemet Norge er historien om et land så rikt og så fullt av kunnskap at vi har mulighet til å ta de store grepene der det trengs. Hvorfor klarer vi da ikke fullt ut å hjelpe der det trengs mest? Mitt svar er feighet, og av feighet kommer det lite storhet. Fremtidens Norge, uavhengig av politisk styringsalternativ, må våge å ta de store grepene og igangsette de store reformene. Luksusproblemet Norge handler om å våge å stikke spaden dypt nok i jorda, ikke om å strø sand rundt seg i evig fremtid.
Det er en uhyggelig politisk strategi å satse på vår alles motbydelige egoisme som agn for stemmekveget. Men det fungerer. Det har Frp lært oss – og vi gjør det alle sammen. Jeg lurer på om noen vil stemme på meg dersom jeg legger vekk gullet og de grønne skogene. Sier at jeg ikke vil ha billigere bensin, ikke vil fjerne bomstasjonene og ikke drømmer om at Norge tar imot færre flyktninger.
Vi gir penger til TV-aksjonen, nesten uten å vite hvem pengene går til. Er vi også klar for å legge vekk vår egen syke mor resten av året, si at vi er mette og bruke av vår overflod til de som trenger det aller, aller mest – både her i Norge og utenfor våre gullkantede grenser?
Alt er viktig, men noe må da være viktigst. Jeg ønsker meg en valgkamp i 2011 som handler om de som trenger litt ekstra hjelp, har falt mellom to stoler eller fått en uheldig start eller fortsettelse på livet. Politikk må handle om å skape en fremtid også for dem som sliter i nåtiden, ikke om den kortvarige varmen det gir å pisse i buksa til den store middelklassen. Det er ikke grenser for hvor naiv jeg er. Heia Norge!