Bare navnebytte i KRL-faget?

Navnet skjemmer ingen, heter det, men i disse dager foregår det høring på om KRL-navnet (kristendom, religion og livssyn) skal erstattes av et RLE-fag (religion, livssyn og etikk). Om så skjer, blir det første gang i den norske skolehistorie at det ikke finnes et fag med kristendom i navnet. KRL-faget har vært omstridt siden det ble innført for ti år siden, ikke minst argumenterte mange for et enklere navn. Religion og etikk ble foreslått, men falt gjennom da som nå. Når navneforslaget nå blir RLE, skyldes det ikke ønske om navneforenkling. Ifølge kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) skal navneendring gi et signal om at den norske skolen gir en opplæring der ulike religioner og livssyn blir behandlet likt. Signaliserer det nye navnet også at kristendommen skal få mindre plass?

For hovedgrunnen til at KRL-faget har vært så omstridt, har naturligvis vært innholdet. Det som gjør at faget er blitt kritisert for å stride mot menneskerettighetene både av FNs menneskerettighetskomite og den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMK), er en blanding av fagets innhold, arbeidsmåter, fritaksrett og formålsparagraf. De religiøse og livssynsmessige minoritetene har ønsket at kristendomsdelen skal ha mindre omfang (i dag utgjør kristendommen 55 %). Fra majoritetens side har det vært fremhevet at kristendommen fortsatt må ha større plass enn de andre religionene fordi kristendommen har hatt størst innflytelse på norsk historie og kultur, slik dette fortsatt gjenspeiles i at 85 prosent av den norske befolkning fortsatt er medlem av Den norske kirke, og ytterligere 5 prosent av andre kristne kirkesamfunn.

Da KRL-faget ble innført, forsvant også retten til fritak som hadde fulgt kristendomsfaget siden 1845. I dag gis det rett til delvis fritak, ikke fra kunnskapsdelen i faget, men fra aktiviteter som kan oppfattes som religionsutøvelse. Fritaksreglene er blitt kritisert av FNs menneskerettighetskomite for å være vanskelig gjennomførbare, samt av EMK i 2007. I 2005 ble reglene endret slik at foreldrene ikke lenger trenger å be om fritak, men kan gi melding om fritak. Men hvordan skal foreldrene ha oversikt over når det kommer arbeidsmåter (for eksempel bønner, salmesang og lignende) som kan virke krenkende på deres og barnas tro? Fritaksreglene skaper også store utfordringer for skolen, som har informasjonsplikt overfor foreldrene. Kanskje blir følgene av fritaksreglene at skolens lærere velger å kutte ut alle arbeidsmåter i faget som kan tenkes å medføre søknad om fritak. For skolen har plikt til å sørge for tilpasset opplæring for de elever som skal fritas for (kanskje) deler av en time. Dette vil antakeligvis medføre et «tammere» KRL-fag, der kunnskapsmomenter vektlegges, men der elevene ikke i samme grad får innblikk i religionenes uttrykksformer.

Det største problemet med kristendommens plass i norsk skole er imidlertid formålsparagrafen. Den sier at skolen i samarbeid og forståelse med hjemmet skal hjelpe hjemmet med å gi barna en kristen og moralsk oppdragelse. Det er ikke vanskelig å forstå at en humanetiker eller muslim vil betakke seg for en slik hjelp fra skolen. Bostad-utvalget har vurdert formålsparagrafen, og har kommet med et forslag om endring. I et av forslagene heter det at skolen skal samarbeidet med hjemmet om å gi elevene dannelse som gjør dem til ansvarlige samfunnsborgere. Det andre forslaget sier at skolens opplæring skal bygge på menneskerettighetene, på grunnleggende verdier fra kristen og humanistisk tradisjon, og gi forståelse for ulike kulturer, livssyn og religioner. Forslagene gjenspeiler en debatt som også har foregått rundt EUs grunnlov: skal det henvises til kristne og humanistiske verdier spesielt, eller skal disse ikke nevnes?

I debatten om KRL-faget har både minoriteter og majoriteten følt seg overkjørt. Minoriteter er som regel brysomme for majoriteten, og menneskerettighetene er gitt for å gi minoriteter et rettsvern. I så måte er det kanskje betegnende at minoritetene tapte saken mot myndighetene i alle rettsinstanser i Norge, og måtte til de internasjonale domstolene for å få medhold. Majoriteten vil ofte si: hvorfor blir du krenket av det som du ikke trenger å bli krenket over? Skal minoritetene begrense majoritetens rettigheter? Det er sagt at et demokratisk samfunn kjennetegnes av god behandling av sine minoriteter. Men dette prinsippet blir ofte satt under press når majoriteten opplever at deres rettigheter blir begrenset på grunn av minoritetene.

Det har vært argumentert for at KRL-faget er så problematisk at det bør erstattes av et fag i filosofi og etikk. Da berører vi hensikten med KRL-faget som er å skape forståelse, respekt og evne til dialog mellom mennesker med ulik oppfatning av tros— og livssynsspørsmål. Det virker uklokt å kutte et fag som innebærer muligheter for elever til å få innblikk i ulike religioners innhold og tankemåter. Kunnskap kan skape forståelse, og religionenes betydning i samfunnslivet verden over har ikke minket de senere tiår, snarere har religionene blitt mer synlige. Ikke minst har islams vekst i vestlige samfunn minnet oss på religionen som en offentlig størrelse, illustrert ved Khomeinis uttalelser mens han ennå var i eksil i Frankrike. Han mente at det var vestlige imperialiststater som ønsket å lure de muslimske land til å skille mellom religion og samfunn.

De vestlige demokratier har som en forutsetning at borgere skal behandles likt, uavhengig av religiøs tilhørighet, og at borgere skal kunne leve sammen selv om de har ulik religion, eller om de ikke har noen religion. Frankrike er et eksempel på et demokrati som forsøker å gjøre religionen til en privat sak, og dermed skape forutsetninger for at det offentlige rom ser alle som franske borgere, ikke som kristne, jøder, muslimer osv. USA er et eksempel på et demokrati som i likhet med Frankrike skiller mellom religion og statsstyre, men i motsetning til Frankrike har religionen stor plass i det offentlige rom i USA. Prinsipielt riktignok bare i den frivillige sektor av samfunnet, men også i det politiske liv spiller religionen en stor rolle. Når dollarsedlene har påskriften «in God we trust», og presidenten sier: «God bless America» ved avslutning av sine taler, vitner det om at religionen i høyeste grad er til stede i det offentlige rom. Norge har en offentlig religion, men verken statsministeren eller kongen sier: «Gud velsigne Norge» ved sine nyttårstaler. Norge har allikevel tradisjon for at religionen er til stede i det offentlige rom, og det ville være et brudd med denne tradisjon om religionen ble forvist til den private sfære.

Skolen gjenspeiler et samfunns verdier. Norge har valgt å la religion bli undervist i skolen, istedenfor å overlate all informasjon om eget og andres tros- og livssynssamfunn til hjem og menigheter. Kristendommens plass i norsk historie og kultur kan gjerne kritiseres, men samtidig må det også understrekes at kristendommen også har hatt en innflytelse som har brakt gode og viktige verdier til landet. Om RLE-faget blir innført og den nåværende formålsparagraf faller, kan det være et positivt tegn på at Norge overholder menneskerettighetene også på dette området. Men det gjenstår å se om endringene innebærer at religionen i større grad forvises til det private rom, og om kristendommen skal stå i skammekroken som en arv vi helst vil fornekte.