Det er for fristende ikke å skrive om den nyeste iPhone 4. En telefon som i seg selv poserer som innbydende og fristende. Ja, det tror jeg er selve nøkkelen til å forstå dens posisjon i markedet akkurat nå, hvorfor den appellerer til så mange av oss. Den lokker, underholder, er elegant og lettfattelig. Det er noe dessertaktig, nesten overflødig ved den. Og samtidig er den så mye mer enn en telefon – en liten håndholdt datamaskin vi tar med oss hvor som helst, tett på kroppen. Vi bruker den som munnstykke eller som forlengelse av fingerspissene, som lerret og vindu mot verden. Vi danner følelsesmessige relasjoner til den, stryker den, trykker og tapper på den, og bærer den med oss overalt – inn i den mobile tidsalderen.

Altså: Iphone 4, en dessert ankommet Norge for noen uker siden, et svartblankt design fra Jonathan Ivy og Apple. Ivy, som jo er et av vår tids små genier. Det må vi ha lov til å si, vi som lar oss friste av den nye mobilteknologien. Ivys arbeid har gjennomgått en gradvis raffinering over årene. Han er som en gullsmed i sitt verksted: Han har filt Macbook, iMac, iPod, iPad og iPhone. De er fininnstilt, pusset, og på samme tid føyelige for den enkelte brukeren, som om evolusjonen stadig sliper dem.

Iphone 4 er, slik man forventer, nummer fire i rekken av mobiltelefoner fra Apple. At hele fire versjoner er blitt lansert på såpass kort tid forteller ikke bare noe om populariteten, men også om den stadig smekrere teknologien som pakkes i stadig mindre og flottere utgaver. Iphone 4 kommer med HD-videokamera, høyoppløst skjerm og forbedret ytelse og batteritid. Den har et operativsystem (iOS 4) som tillater multitasking, Den har HDR-foto og mulighet for flere e-postkontoer. Bare for å nevne noe.

Og likevel er jo genitrekket ved iPhone’en berøringsskjermen: en blank flate som kan forvandles til en hvilken som helst tast eller knapp. Den lager digitale bilder av virkeligheten: et tastatur, en bokside, en mikrofon og en klokke – alt med tilhørende egenskaper. Man kan holde iPhone opp mot nattehimmelen og få en livegjengivelse av stjernene med navn og nummer. Man kan blåse inn i mikrofonen og få telefonen til å låte som en fløyte (fløytekroppen gjengis på skjermen med fingerhull og noter). Iphoneskjermen imiterer med andre ord hva det skal være, som et moderne eventyrspeil.

Om du ikke lar deg friste av designet, eller synes iPhone har en masse funksjoner du ikke har bruk for, så ta i det minste inn over deg følgende statistikk: Telefonen er den mest omtalte noensinne, og nylig annonserte applesjef Steve Jobs at i overkant av 200 apps eller iPhone-programmer blir lastet ned hvert sekund (du fikk med deg det? hvert sekund). Drøssevis av folk våkner av telefonen om morgenen, til lyden av florlette harpestrøk. De sovner med den om kvelden, etter å ha lest nyheter, sjekket e-post og meldinger. Og om dagen bærer de den i sine ulike skjorte— og bukselommer, hvis de ikke holder den foran seg, og klapper den som et kosedyr som avgir en tilfreds lyd tilbake.

Vent nå litt. Harper, kosedyr? Snakker vi fremdeles om en simpel mobiltelefon? Jeg kan saktens forstå innvendingene mot slik en uforskammet hylning av et stykke metall. Det finnes selvsagt dem som aldri vil oppleve nytten i dette redskapet. Aldri vil det komme stålpinner ut av iPhonen slik at den kan brukes som bærplukker. Ei heller vil den kunne blåses opp til redningsvest eller sovepute. Men det er ikke nytte det handler om. Det er fryd. Twitter heter ikke «Nypolitisk kanal» eller «Saklig forum» men ganske enkelt «Twitter».

Iphone underholder og gleder oss, og tilbyr samtidig foreningen av 80-tallets walkman, 90-tallets pc og 20-tallets kompaktkamera i ett. Den er notatblokk og opptaksmaskin. Og viktigst av alt lar den deg til enhver tid uttrykke deg vis-à-vis venner og kjente. Mailing og googling er noe som nå gjøres i bilkøen, på kafeen eller til og med på sykkelstyret. Det mobile mennesket bærer apparaturene på seg til enhver tid. Kontoen sjekkes ved alle tenkelige anledninger, på ethvert tenkelig sted. 3g-nettet tillater deg å kontakte omverdenen fra fjellvarder, flyseter, fyrtårn, feriebolig med mer. Det allerede klassiske spørsmålet i begynnelsen av en mobilsamtale er: Hvor er du nå?

Det finnes så klart flere andre mobiltelefoner på markedet som tangerer og til og med overgår spesifikasjonene. Det finnes Blackberry og Nokia E7 med sine fysiske tastaturer. Det finnes Evo 4G og Droid X med sine store skjermer. For ikke å glemme at disse telefonene også har sine egne applikasjoner. Det er bare det at iPhone gjør alt så fordømt elegant, og er så fordømt sømløs i bruk, at alt synes å tape seg i sammenlikningen.

Fordi iPhone fungerer så enkelt og intuitivt, må jeg faktisk minne meg selv om hvor selvfølgelig jeg benytter det som for meg er helt ny teknologi. I en viss forstand er det som om jeg alltid har brukt den. Jeg fisker den rutinert opp av skjortelomma: Fingerspissene glir over skjermen, stryker, trykker, tapper. Og når jeg lar min 4-åring prøve, ser jeg hvor enkelt han adopterer teknikken, med sine små fingre over eventyrspeilet. Kanskje er dette hans generasjons redskap, den lille gjenstanden som skal prege og løfte kulturen videre – nettopp slik bærplukkeren tilfredsstilte oldeforeldrenes mani for innsanking i etterkrigsårene.

På 1500-tallet var det boktrykkerkunsten som revolusjonerte måten vi forholdt oss til hverandre på. For 50.000 år siden var det en liten håndkniv – funnet i Olduvaikløften i Tanzania – som tillot våre tidligste forfedre å skjære seg inn til den næringsrike beinmargen på byttedyr. Slik overlevde de, og slik kunne de forflytte seg rundt i landskapet, til nye fellinger. Men allerede denne første kniven – viser det seg – er forsynt med et ekstra, overflødig punkt på skaftet. En dekorasjon til pur nytelse. En detalj som kanskje lot eieren fryde seg over å bruke kniven, som gjorde at han valgte denne fremfor alle andre.