I Fædrelandsvennen 26. juli skrives følgende om tørken og konsekvensene i Øst-Afrika: «Verden har sviktet å ivareta en sikker matforsyning i verden, mener Frankrikes landbruksminister Bruno Le Maire. Hvis vi ikke gjennomfører de nødvendige tiltakene, kommer hungersnøden til å bli århundrets skandale, sier han og påpeker at krisemøtet i Roma er et spørsmål om liv eller død for titusenvis av mennesker.» Nettopp – og i hvor mange titalls år har en del av oss påtalt dette for vårt eget land og ikke minst Afrika?

Sivilagronom og statsråd Trygve Haugeland fra Lyngdal bygde opp en nydelig landbruksskole i etiopiske Wondo Genet (WG) i sekstiårene. Han hadde store visjoner om hva som kunne gjøres for produksjon av mat og råstoffer i landet. Han var også leder av den første Naturressurskomiteen under statsminister Borten, for å lage en oversikt over naturressursene til å produsere mat og råstoffer. De mente det kunne bli «skjebnesvangert» ikke å ha oversikt over de fundamentale ressursene. Men WG gikk tapt under revolusjonen i 1974/75 og ingen nye er reist. Selv laget jeg to utviklingsplaner i Syd-Etiopia i 1974/75, samt et fyldig utviklingsnotat. Jeg reiste også cirka én måned sammen med Haugeland. Han skulle gi sine anbefalinger til sponsorer i Norge. Ressursene var det nok av for å produsere enorme menger mat med mer, men tiårene er gått uten innsats for landbruket med den langsiktighet som kreves i denne sammenheng. Det samme ser vi i en rekke land – også Norge. Det skal vi nok snart få merke med svekket bondestand, nedbygde arealer, rovdyr på heibeitene og minimalt med kornsiloer. I midten av åttiårene snappet jeg opp den gode ideen å bygge store sentrallagre av korn tvers over Afrika. Jeg skrev også en stor artikkel om emnet. Men heller ikke dette er gjort. Hvorfor har ikke hver eneste gard en åker med kassava hvor røttene kan stå som matlager i år, og bladene kokt under åpen lokk gir et godt proteintilskudd?

Gjenreisning av de raserte skogene, som flere og grundige rapporter skriver om, er fundamentalt viktig for å gjenreise klima og nedbør, slik at det igjen skapes balanse i økosystemet. Det trengs for å gi grunnlag for matproduksjon og råstoffer. Tiår på tiår er gått, og dødstørke dukker opp – verre og verre – med cirka ti års mellomrom. Helse— og skolearbeid og annet kan du nesten glemme når det ikke finnes mat og vann!

Så er det igjen full fart på nødhjelp – som selvsagt må gjøres – men hva sier sentrale personer i Etiopia om slike holdninger? Ja det kan vi lese oss til i Dagens Næringsliv 30. og 31. januar 2010. Der, i en stor artikkel, fortelles det om «landgrabbing» rundt om i verden – i denne sammenheng i Etiopia. Det er oljerike og andre nyrike folk fra asiatiske og arabiske land som jakter verden rundt på produktiv jord for å fø sin egen befolkning. Der har såkalte «kulturfolk» rasert Guds skaperverk slik at det ikke er bærekraft nok igjen til å fø eget folk. På den arabiske halvøy, som er like stor som India, er tidligere savannelandskap er blitt ørken. Mye det samme gjelder store deler av Afrika, særlig ørkenstatene i Nord-Afrika.

De forteller nå fra Etiopia at en oljemilliardær har fått leie én million hektar, det vil si ti millioner dekar – like mye som all norsk jordbruksjord – for 20 kroner per hektar og år i 99 år. Altså den rene spottpris. Her blir det satt på dyktige hollendere som skaper store verdier i form av mat og penger, som i hovedsak forsvinner ut av fattige, sultne land. Ny infrastruktur planlegges med flere jernbaner til sjøen og eksport av varer etiopierne sårt kunne trenge selv.

I den samme artikkelen i DN sies dette om hjelpen: «Essays Kebede er investeringsdirektør i Etiopias landbruksdepartement. Han ser utlendingenes utnyttelse av jorda som landets eneste vei til modernisering, og gir uttrykk for en utbredt mistro til statsapparatet mot vestlige hjelpe- organisasjoner.» Videre sier han: «Mange i den rike verden hadde vel foretrukket at vi fortsetter å være fattige og avhengige av velferd.»

Titalls år og utallige muligheter er bortkastet fordi vi ikke tok med oss lekmannsarven og bondevettet fra Norge i stor nok grad til nye u-land – situasjoner som vi selv endelig hadde kommet oss ut av. (Jevnfør barnevandringene på Agder fra 1830 til 1910.) En skikkelig oppfølging av dette fundamentale arbeidet kunne ha løftet millionene opp og kanskje unngått dagens enorme katastrofer.