Denne ukas store politiske sak i landsdelen har vært besøket av Stortingets transportkomité. Tirsdag og onsdag erfarte landets fremste veipolitikere hvor smal og farlig europaveien er. Og gjennom spontant arrangerte demonstrasjoner fikk de en smakebit av det sinne og den frustrasjon som har bygget seg opp i Vest-Agder.

Likevel var et av de viktigste poengene ved besøket det de folkevalgte ikke gjorde. De besøkte ikke Aust-Agder når de først var her. I stedet skal de komme tilbake senere og besøke austfylket sammen med Telemark.

Dermed glapp muligheten til å presentere veiproblemene i en samlet landsdelssammenheng. Europaveien skifter riktignok nummer ved Gartnerløkka i Kristiansand. Men det er samme veien. Og den bør ses som det.

Grunnen til spagaten er åpenbar. Fylkesgrensen gir alle som bevisst ønsker å spille på splittelse, en mulighet til det. Hadde vi vært ett fylke, ville ingen stortingskomité drømt om å besøke én halvpart av gangen.

Også en annen aktuell veisak ville sett annerledes ut hvis det ikke var for fylkesgrensen. I ukes— og månedsvis har lokal- og fylkespolitikere kranglet om en ny bomstasjon i Lillesand. Etter at tilhengerne først hadde besøkt henne, var motstanderne i forrige uke hos Magnhild Meltveit Kleppa for å presentere sine argumenter. Samferdselsministeren har lovet en rask avgjørelse.

Med et felles fylke ville vi unngått disse pinlige demonstrasjonene av regional sandkassementalitet overfor sentrale myndigheter. Et felles fylkesting ville etter alt å dømme funnet en annen løsning enn å påtvinge en kommune en bom den ikke ønsker. Tilbudet fra Kristiansand og Vest-Agder om å forskuttere penger til planlegging av ny E18 mellom Arendal og Tvedestrand ble av bomtilhengerne i aust nærmest oppfattet som en fiendtlig handling. I et felles fylkesting kunne tanken vokst fram i en helt annen kontekst, som et regionalt spleiselag for å fremskynde en ny og bedre vei til beste for hele landsdelen.

Men fylkesgrensen handler ikke bare om vei. Akkurat nå pågår en strid om politisk makt som også kunne sett helt annerledes ut i et felles Agder-fylke. I Vest-Agder kjemper Trond Blattmann og Toril Runden om toppen på Aps fylkestingsliste.

Kristiansand støtter Blattmann, de fleste andre kommunene ønsker Runden. Kristiansand har flest delegater på nominasjonsmøtet som skal avgjøre kampen. De andre er avhengige av å stå sammen.

«Hadde vi bare hatt et større fylke, ville det vært lettere å holde Kristiansand i tømme», sukket en Ap-tillitsvalgt under en samtale nylig. Vedkommendes poeng har stor overføringsverdi, til område etter område. Kristiansand har omtrent halvparten av alle innbyggerne i Vest-Agder. Mot en så dominerende aktør er det svært krevende å bygge allianser. Et større omland ville gjort dette lettere og skapt en helt annen dynamikk i utviklingen i landsdelen.

Likevel, enda mer alvorlig enn disse tre konkrete sakene er den mentale innstillingen fylkesgrensen sementerer. Grensen mellom Aust- og Vest-Agder er ikke bare politisk, men i høyeste grad også psykologisk. Den er en barriere.

På et fylkesårsmøte i Aust-Agder Ap for få år siden så jeg ett, om enn humoristisk, utslag av dette. Uten at forholdet mellom Arendal og Kristiansand sto spesielt på dagsorden, gikk en partiveteran opp på talerstolen og innledet sitt innlegg i den generelle politiske debatten ved å slå fast:

«E syns i grunnen ikkje kristiansanderne e’ så ille.»

Det var ment som en kompliment, men det illustrerer en grunnleggende måte å tenke på. Utsagnet viser også den politiske avgrunnen som eksisterer mellom de store politiske partiene i Sørlandets to største byer. Ap i Kristiansand er i praksis et annet parti enn Ap i Arendal i landsdelssaker. Det samme er Høyre. Og Frp.

Under et godt ment felles formannskapsmøte mellom Kristiansand og Arendal i fjor, dumpet jeg i en av pausene på gruppelederne til Frp i de to byene. Tor Utsogn og Arne Austenå diskuterte tydeligvis et eller annet aspekt ved en mulig fylkessammenslåing, og stemningen var ikke direkte kameratslig.

Da jeg kom, forsøkte Utsogn diplomatisk å runde av ved så si at «Vi er jo enige om det viktigste». Men fikk kontant svar fra Austenå:

«Det er vi ikke».

At de to var partikolleger, var ikke mulig å se for den som ikke visste det. Diskusjonen de to imellom er ett av mange eksempler på at altfor mange saker ses gjennom fylkesbrillene. I stedet for samhold dyrkes konkurranse og motsetninger.

Fylkesgrensen former også nye generasjoners holdninger. I andre sammenhenger setter man ofte sin lit til at den oppvoksende slekt skal endre inngrodde forestillinger og tilstivnede strukturer.

Men i fylkessaken er det ingen tegn på noe ungdomsopprør. Tvert imot. En av dem som nå gjør mest for dette, er Laila Øygarden. Det er et tankekors når lasset må dras av henne, i kompaniskap med Oddvar Skaiaa. De er begge tett på pensjonsalderen. Forhåpentligvis vil de klare å mobilisere mer ungdommelige krefter til ledelsen av ja-aksjonen som er ment å se dagens lys i løpet av få dager.

I motsatt fall risikerer vi at nye generasjoner vil fortsette å bruke energi og tid på en sak som ikke interesserer noen utenfor vår egen landsdel. Energi og tid som burde vært brukt på å fronte den samme landsdelen utad, i konkurransen med andre fylker og regioner om sentrale myndigheters oppmerksomhet og penger.

Det stemmer ikke at fylkesgrensen er uten betydning. Den betyr dessverre svært mye. Først når den er vekk, kan vi virkelig få fart på landsdelen.