Skandalene i tilknytning til seksuelle overgrep innenfor Den katolske kirke har nådd et uvirkelig nivå. Som katolikk reagerer jeg på de mange meldingene som tikker inn, med dyp fortvilelse og skam. Kirkeledelsens mangelfulle håndtering av krisen har bidratt til at situasjonen oppleves som akutt.
Overgrep har også funnet sted i andre kirkesamfunn. Dette er imidlertid en mager trøst. Det er dessuten mye som tyder på at de pedofile krenkelsene som har blitt avdekket på katolsk hold, er spesielt graverende.
Blant konservative katolikker var overgrepene lenge et ikke-tema. På pastor Oddvar Mois «katolske» blogg pludret en ufortrødent i vei om gudstjenestefeiring vendt mot øst og alterets plassering. Den siste tiden har dette endret seg. Men ytringene om temaet fra reaksjonært hold innbefatter knapt selvkritikk. Skytset rettes i stedet mot pressens påståtte uvitenhet, som om det skulle være media som har skylden for overgrepskrisen. Dette kombineres med gråtkvalte forsvarstaler for pave Benedikt. Uttrykk for medfølelse med de tusener på tusener av barn og unge som har blitt utsatt for overgrep som er så grusomme at vi knapt kan forestille oss det, glimrer imidlertid stort sett med sitt fravær.
Et stykke på vei tilsvarende holdninger preger Janne Håland Matlarys kronikk i Aftenposten 6. april. Her meddeler hun – for Gud vet hvilken gang – hvor mange pavelige råd hun sitter i. De fleste ville vel ha talt mer lavmælt om slike verv i dagens situasjon. Dernest kommer leksa om at Vatikanet ikke er i stand til å håndtere pressen. Så munner det hele ut i noe som i realiteten fungerer som et forsvar for pave Benedikt. Alt dette har vi hørt gang på gang. Og en undres over at Aftenposten stadig stiller spalteplass til disposisjon for slikt.
Jeg reagerer også på noen av Bernt Oftestads innspill i sakens anledning. Det gjelder dels halvkvedete viser om overgrep som skal ha blitt begått innenfor kirken i Norge. Dersom Oftestad sitter på konkret informasjon her, får han snarest ta det opp med den kirkelige ledelse – eller politiet – og avstå fra ulne meldinger i media. Gjentatte påstander om at tidligere biskop Gerhard Schwenzer nærmest skal ha blitt sparket på grunn av dårlig håndtering av en overgrepssak i et kloster i Oslo, oppfatter jeg som grensende til uredelighet. I denne forbindelse nøyer jeg meg med å vise til at pastor Reidar Voith, som selv ble utsatt for overgrep, opplevde at biskopen tok hans sak på fullt alvor og var en viktig støtte i en smertefull situasjon. Jeg kan ikke fri meg fra et inntrykk av at Oftestads ytringer inngår i noe som minner om en personlig vendetta mot nevnte kloster.
Den katolske kirke har knapt noen gang vært utsatt for en så rystende krise som den siste tidens hendelser. Samtidig har vi en pave og et kirkelig lederskap som synes å være ute av stand til å håndtere krisen. Nok en gang har Benedikt blitt en del av problemet – og ikke av løsningen. I stedet for å bruke alle muligheter til å vilkårsløst beklage overgrepene, har hensynet til selsom Vatikan-formalia fått forrang. Kirken har heller ikke fulgt opp elementære teologiske anliggender som å be om tilgivelse når en gjør seg skyldig i urett, samt at bot med nødvendighet innbefatter konkrete botshandlinger. Bak det hele ligger en usunn autoritetskultur. Presteskapet betraktes gjerne som Guds opphøyde representanter på jord og skal adlydes i ett og alt – også når det fører til de skrekkeligste ting.
Eksemplene på katastrofalt dårlig lederskap er mange: I sin tradisjonelle tale til verden (!) påskedag nevnte ikke Benedikt overgrepene med ett eneste ord. Selv om sakens realiteter er ettertrykkelig belagt, avfeide kardinal Sodano kritikken mot paven som uttrykk for ondsinnet sladder. Og midt i overgrepskaoset meldte biskopen av Arlington, USA, at han hadde gjennomført en dags faste i protest mot president Obamas helsereform.
Bak slike kortslutninger ligger ikke minst de sterke antimodernistiske holdningene som preger flere katolske miljøer og deler av det kirkelige lederskapet. Dette kommer til syne gjennom en retorikk med endetidsaktige trekk og plagsomme paralleller til Hanne Nabintu Herland. Her blir verden framstilt som en håpløs syndens pøl, mens innsikt i etikkens komplekse karakter og respekt for andres moral knapt finnes.
Ringeakt for den moderne verden har også blitt et omkvad i pave Benedikts ytringer. Han taler ofte og unyansert om et «relativismens diktatur» som beror på en gjennomgripende oppløsning av sannhetsbegrepet. Temperaturen stiger når paven refererer til et «nytelsens dogme» og en derav følgende «dødens kultur». Det hele topper seg når vi får høre at «sekularismens dødsfelle» truer med å kvele den vestlige sivilisasjon.
Nå vet vi imidlertid at Den katolske kirke har liten grunn til etisk hovmod. Sett i lys av den endeløse rekken med overgrep, blir den katolske sivilisasjonskritikken i beste fall hul. Verdens moralske problemer er definitivt også kirkens problemer. Og våre fall er like fatale som verdens. En bør derfor kunne forvente at det i lys av overgrepstragediene blir satt en øyeblikkelig stopper for den beiske antimodernistiske retorikken.
Benedikt er en dyktig teolog og etter alle solemerker et svært anstendig menneske. Men han har ikke maktet å utøve tjenlig åndelig lederskap innenfor en kirke i krise. Og dette er den viktigste pavelige oppgaven. På enkelte hold anses pavekritikk for å være en fryktelig synd. Under de rådende forhold betrakter jeg slik kritikk som en plikt.
Når det gjelder medias rolle, hadde bedre innsikt i Den katolske kirkes liv vært ønskelig. Samtidig bør vi være takknemlige for at journalister har bidratt til å avdekke overgrepssakene. Uten pressens innsats er faren stor for at denne informasjonen ville ha druknet i dragsuget av kuriens hemmelighetskremmeri, samt en taushets— og tilsløringskultur med nærmest frimurerske trekk. I så fall ville trolig uhumskhetene ha fortsatt. Her dreier det seg dessuten primært om en dyp moralsk krise. Og hvis noen innbiller seg at en slik krise kan løses ved å hyre inn medierådgivere, tar en skammelig feil.
Alt i alt: Hovedproblemet er ikke at verden misforstår kirken eller at kirken ikke skjønner seg på den moderne medievirkeligheten. Problemet består tvert imot i at dagens kirke ikke begriper den verden vi er kalt til å tjene. Vi trenger derfor en ledelse som er i stand til å vise medfølelse og solidaritet med verden og som respekterer menneskers strev for å leve livet sitt på rett vis. Uten slike holdninger står Den katolske kirke i fare for å degenerere til sin absolutte motsetning – en forskansende og verdensfornektende sekt.