«Trussel mot norsk kultur»

I en undersøkelse av nordmenns holdninger til muslimer, ble det spurt om islam var en trussel mot norsk kultur. Ca. 20 % svarte ja på spørsmålet. Saken er ikke enkel, for hva er nå «norsk kultur»? Vi kan jo starte med å se på hvordan kulturer endres, og ta utviklingen i Norge som et eksempel. Da er det åpenbart at forandring er et nøkkelord. Jeg hadde min ungdomstid på 1950-tallet i Nedre Eiker, og noen glimt derfra illustrerer påstanden:

Ekteskap: Samboerskap var forbudt ved lov (inntil 1972). Det var en skam å få barn utenfor ekteskap og pinlig å «måtte gifte seg». Gifte kvinner var oftest hjemmeværende, og de som hadde lønnsinntekt, fikk den skattlagt på toppen av mannens. Da beholdt de en mindre del av lønnen enn mennene, som fra før av tjente mer.

Religion: Hallesby forkynte at den som falt død om uten å ha omvendt seg, stupte rett ned i helvete. Kino, teater og dans var «synd» i vide kretser. Kirken var sterkt imot kvinnelige prester.

Sosiale relasjoner: Vi hilste «God dag» når vi møttes. Fremmede ble tiltalt med «De», men fremmedfrykt var utbredt. Søreuropeere var «degos». Selv det å komme fra den andre siden av elva ga grunnlag for skepsis.

Klesdrakt: Cordfløyel— og dongeribuksene kom til landet. Jentene begynte å bytte ut skjørt med langbukser (med risiko for å bli sett på som «lett på tråden»). Dongeri på voksne var uhørt. Menn gikk i dress og hatt på søndager og ved store anledninger. De som ikke var kroppsarbeidere, var dresskledt til hverdags. Kvinner bar skaut eller hatt.

Ungdomskultur: Sammen med dongerien kom rocken, som var enda verre enn jazzen, som fikk en viss utbredelse etter 1945. De voksnes fordømming var massiv. Mine foreldre slo fast at Louis Armstrong ikke kunne synge.

Fritid og reiser: Vår hytte var på 25 kvm, og vi kom dit ved å gå i halvannen time. Der sov vi på halmmadrasser. Ingen reiste på sydenturer. Arvika var et eksotisk sted. Tv fantes ikke, og det var én radiokanal.

Mat: Ferdigsaus begynte å komme, men middagsmat ble laget fra grunnen. NSB satte opp ekstratog om høsten for bærplukkere. Pizza og hamburger var ukjent.

Transportmidler: Bilkjøp var rasjonert (inntil 1959), men få hadde råd til slikt uansett. Sykler med gir kom på markedet, siden mopeder og scootere.

Idrett: Selv toppidrettsfolk var amatører, men de beste kunne få erstattet tapt arbeidsfortjeneste. Vi var tilhengere av fotballag, ikke supportere.

Utdanning: I min klasse på folkeskolen var jeg den eneste som tok artium. Tre andre tok realskolen. De øvrige 23 begynte å arbeide som 14-15-åringer. Engelsk var et fag bare i de to siste årene, og ytterst få av lærerne hadde selv fått opplæring i det.

Disse glimtene viser en annen kultur, som siden den gang er den betydelig forandret – selv om vi hele tiden har oppfattet den som «norsk». Dette «norske» har dessuten alltid forkommet i ulike tapninger, for det er forskjeller mellom landsdeler og ulike sosiale lag. Forestillingen om én «norsk kultur» er for enkel; «det norske» er i stadig endring. Alle som blir gamle, kommer til å ha levd i ulike kulturer.

Det er lett å peke på noen av de faktorene som har bidratt til forandringene. Økt velstand, høynet utdanningsnivå, ny næringsstruktur, nye krav i arbeidslivet, internasjonalt samspill og handel, reisevirksomhet og påvirkning gjennom nye medier og kanaler.

Mer spesielt har amerikaniseringen av norsk kultur vært sterk. Den «norske kulturen» vi er bekymret for nå, er halvt amerikansk, og her er to viktige poeng. Påvirkningen fra USA ble oppfattet som en trussel i sin tid, men bare som en beklagelse av at «det norske» ble svekket; det var ingen angst forbundet med den, som for islam nå. Og amerikanernes påvirkning kom ikke som en følge av at de slo seg ned her; det er vi som har importert deres kultur.

En annen side ved saken er at det alltid har fantes minoriteter med en annen kultur i Norge, men de har ikke uten videre har fått gjennomslag i storsamfunnet. Det gjelder f.eks. både samene og jødene, som har utvidet norsk kultur, mens som ikke har påvirket storsamfunnet like effektivt som amerikanerne maktet på avstand.

Den fysiske tilstedeværelsen er altså ingen nøkkel, men den har betydning. Over århundrene er det kommet en strøm av immigranter, som prester og embetsmenn, handelsfolk og håndverkere. Disse innvandrerne har i betydelig grad påført oss endringer i religion, lover, klesdrakt og normer for atferd, nye ord og språk, men det har i stor grad vært gjennom sin funksjon at de har forandret norsk kultur. Danske embetsmenn kom med sitt språk i forvaltningen, tyske håndverkere med sin kunnskap og sine faglige begreper. Når vi ser oss tilbake, må vi innse at «det norske» i stor grad er basert på import, men den er blitt «bearbeidet».

En konklusjon er at «det norske» har endret seg meget raskt. En annen erkjennelse er at kulturell endring foregår på mange ulike måter, og en innvandrende minoritet får ikke automatisk gjennomslag for det den står for. Påvirkninger følger mange veier, og kanskje mest effektivt er det at vi selv ofte etterspør det nye. Vi kastet oss over det amerikanske i etterkrigstiden, og noen år senere trengte vi kompetanse på områder som data og olje. Derfor fikk kunnskapen, begrepene, språket og normene i databransjen og oljesektoren gjennomslag, men vi formet denne importen i betydelig grad, gjorde den til vår. Den bidro til å forandre vår kultur, og i noen grad så vi denne påvirkningen som en trussel, men slike trusler og våre svar på dem er en side ved vår kultur.

Den norske kulturen er åpen for forandring, og her er det et interessant paradoks. Hvis vi tviholder på den (rådende) norske kulturen, slik at den står fast, da endrer vi den fundamentalt.