«Sørlandets samling er Sørlandets fremgang»

Saken om sammenslåing av Aust— og Vest-Agder har fått ny vind i seilene. Umiddelbart kan dette sees som et politisk malapropos – endte ikke de store planene om sterke og handlekraftige regioner med et gedigent mageplask for få år siden? Ser man isolert på Agder, og forholder seg til fylkeskommunens nåværende struktur og oppgaver, fortoner likevel saken seg annerledes. Tiden synes overmoden for å viske ut den nåværende fylkesgrensen for å skape en mer logisk og robust administrativ enhet. Hva er det så som binder egdene sammen?

Ser vi på natur- og kulturgeografi, finner vi store skiller mellom kystdistrikter, midtre heibygder og indre fjell- og dalbygder i landsdelen. Agder er altså ingen homogen region, og har heller ikke det vi kan kalle naturlige grenser. Historisk kan man sette et næringsgeografisk skille omtrent ved fylkesgrensen til Rogaland. Mens sørlendingene drev sjøfart og trelasthandel, var fiske viktigere langs kysten fra Rogaland og nordover. Et tilsvarende skille lar seg likevel ikke trekke ved kysten øst for Agder; så vel sørlendinger som østlendinger har del i den samme maritime erfaringsbakgrunnen.

Landsdelen kan heller ikke se tilbake på en stolt fortid som historisk enhet. I nyere tid har de to nåværende fylkene bare vært administrativt samlet i perioden 1597-1662, noe som neppe har satt dypere spor etter seg. Frem til siste del av 1800-tallet var Agder et geografisk «tabula rasa»; et anonymt og lite selvbevisst vedheng til Vestlandet som i liten grad fikk nasjonens oppmerksomhet.

Det var nettopp synliggjøring som var Vilhelm Krags fremste drivkraft da han ga navn til Sørlandet i 1902. Krag kunne som regional strateg bygge på en økende politisk og kulturell bevisstgjøring i landsdelen. I bunn og grunn var dette en «misnøye-regionalisme», der følelsen av tilsidesetting i det nasjonale bildet var sterk. Slike følelser gir god grobunn for identitetsbygging, og i de økonomisk vanskelige årene i mellomkrigstiden fikk det regionale engasjementet en høykonjunktur. Alt fra sykler til skoleskip fikk da navnet «Sørlandet», og avisene fra denne tiden er gjennomsyret av regional retorikk.

Sørlandsforeningen, som ble stiftet i 1918, hadde ambisjoner om å samle alle distrikter fra Boknafjorden til Frierfjorden under paraplyen «Sørlandet». I de få årene foreningen hadde sitt virke, sto blant annet stavangerrederen Sigval Bergesen fram som ihuga sørlending, og ved Arne Garborgs død i 1924 minnet formannen i Sørlandsforeningen denne «Sørlandets store søn». Foreningens sekretær, forfatteren Olaf Benneche, kalte selv strømningene i tiden for «Sørlandets reisning», men bevegelsen viste seg likevel på sikt å være lite potent. Luften gikk ut av Sørlandsforeningen rundt 1930, og etter at Benneche og Krag døde henholdsvis i 1931 og 1933, var det bare skygger igjen av den sørlandske regionalismen.

Det eksisterer flere myter om hvorfor sørlendingene etter dette tilsynelatende har vist seg så lite handlekraftige. Noen har tatt utgangspunkt i «folkepsykologien» fra 1900-tallets begynnelse, og begrunner de tafatte holdningene med den «regionale mentaliteten». Slike generaliseringer minner mistenkelig om god gammeldags rasetenkning, og vitner om et svært begrenset syn på enkeltindividets muligheter.

En av de mest levedyktige mytene er at landsdelen ble «kolonisert» og skapt i turistenes bilde etter at sommergjestene begynte å invadere landsdelen i 1930-årene, og at dette skal ha virket som en hemsko for regional utvikling. Man glemmer da at denne «invasjonen» skyldtes en massiv og usedvanlig vellykket kampanje fra aktører som Reisetrafikkforeningen for Sørlandet og Sørlandslaget i Oslo. Det er viktig å presisere at det såkalte sørlanderiet – den utskjelte og klisjéfylte retorikken som baserer seg på generelle kystsymboler som måkeskrik, makrell og bryggedans – i sin tid hadde funksjon av å være målrettet turistreklame.

Grunnen til at regionalismen på Agder strandet må nok søkes på annet hold. «Sørlandets samling er Sørlandets fremtid», skrev Sørlandsforeningens stifter, amtmann Hans T. Knudtzon. Etter hans død i 1921 viste det seg likevel at det regionale engasjementet ofte tok form av snever bypatriotisme. De ledende krefter i den regionale reisningen tilhørte Kristiansands borgerskap, og var det snakk om at stiftsstaden skulle avgi funksjoner til Arendal, var det plutselig tydelig for alle og enhver at kampen for Sørlandet i bunn og grunn dreide seg mest om Kristiansand. På denne bakgrunn er det forståelig at austegdene etter hvert forholdt seg heller lunkne til den regionale reisningen, noe som førte til Sørlandsforeningens sammenbrudd. «Sørlandets verste fiende er Sørlandet selv», uttalte Vilhelm Krag, selv kristiansandspatriot på sin hals.

Selv om den organiserte regionalismen i landsdelen viste seg lite bærekraftig, er fortellingen om Sørlandet på andre måter en suksesshistorie. En undersøkelse fra Makt- og demokratiutredningen viser at Sørlandet etter Nord-Norge er den landsdelen med sterkest utviklet regional identitet. For sørlendinger flest, i øst som i vest, er landsdelen en viktigere referanseramme enn fylket, og utgangspunktet for sammenslåing av de to fylkene bør således være utmerket. Forkjemperne for ett Agder har mange gode argumenter å bygge på, både når det gjelder identitet, funksjonalitet og økt regional slagkraft. Det er likevel viktig å lære av historien. Verken politikere eller byråkrater bør la snevre lokale hensyn spolere dialogen – først da kan amtmann Knudtzons visjon om Sørlandet samling bli en realitet.