Hva er egentlig kultur? Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås stilte nylig dette viktige spørsmålet i sin avis. At nettopp en avis går så filosofisk til verks, forteller noe om kulturens sentrale posisjon i samfunnslivet akkurat nå. Kulturen har blitt en kake alle vil ha en bit av, eller et klistermerke alle ønsker å bære på jakkeslaget. Kultur verserer som et nøkkelbegrep i politikken så vel som i næringslivet. Kunst kjøpes og monteres i nye praktbygg. Bygningsetaten arrangerer litterær lunsj. Eiendomsmeglerne lager egen avis med lesestoff. Kulturfeltet inntas med andre ord av grupper vi tradisjonelt ikke forbinder med kultur. Spørsmålet er derfor hva de nye kulturaktørene mener når de sier «kultur».
Kulturlivet er i ferd med å forlate åndslivet det engang oppsto fra. Mens vi var vant til å se kulturen som en pågående dannelse, en slags løpende foredling av åndslivet, blomstrer nå kulturen som representasjonsform – altså skilting av kultur mer enn levende kultur i seg selv. Så er utvilsomt tilfelle fra politisk hold. Kultur blir således noe de færreste grunnleggende sett utfører, men noe de fleste henter et ferdig utbytte av. Denne «utbytteformen» har blitt den vanligste og mest eksponerte i vår tid. Derfor snakker vi ikke lenger om dannelse og åndsliv når vi sier kulturliv, men ganske enkelt om ordinært samfunnsliv.
Typisk for det nye kulturlivet, er at grupper til side for de klassiske kulturutøverne er med på å definere innholdet. De kan sitte i kommunestyrer, aksjegrupper eller arrangementskomiteer. De er kulturforbrukere som foretrekker ferdige hendelser til fordel for det formative og skapende, det vil si utstillinger, avdukninger, gallamiddager og premierer. Frakken skal av. Kulturen skal synliggjøres og tale til folket. I Kristiansand finnes sågar en egen stiftelse som spiller ut enorme pengesummer i dette henseende, nemlig Cultiva.
Denne politiseringen av kulturen, der det altså foregår en forskyvning fra dannelse til konsum, synes å få ekstra kraft gjennom moderne media. Her er det typisk det folkelige, slående og lettfattelige kulturuttrykket som dominerer. Også tyngre kulturinstitusjoner som forlag og teaterhus jobber nå tett opp mot trender og tendenser i samfunnslivet. De bindes med andre ord til den offentlige strømmen av bilder og impulser som ingen av oss redigerer. Det er en løpsk kultur. Og fordi dette skjer hele tiden, er det vanskelig å kritisere. Allerede spørsmålsstillingen «hva er egentlig kultur», røper at ikke bare kulturlivet er i endring, men at vi også er i ferd med å endre vårt syn på kulturlivet.
Kultur arrangert som folkefest er typisk norsk, og det er ingen overraskelse at den omvendte dannelsesreisen åpner for nye kulturarenaer. Det kan uttrykke seg som et langt spydkast, som trønderrock fremført i operaen eller som et tv-program om korsang. Problemet er at et kulturliv styrt uten tradisjon og bevissthet står i fare for å bli identitetsløst. Plutselig har vi vanskelig for å identifisere oss med det vår egen kultur uttrykker. Og i et samfunn som det norske, som har gjennomgått en ekstrem vekst i velstand, synes premissene for kulturen å ha endret seg raskere enn forståelsen. Den norske bonden har fått spaden og stauret erstattet med teaterbrosjyre og 3D-briller. Og nå står han der og klør seg i hodet.
En annen grunn til at det er vanskelig å definere hva kultur er i Velstands-Norge, er at kulturkonsumet går raskere enn kulturproduksjonen. Således oppstår det en midlertidig «snarkultur», der man blant ser en postmoderne sammenblanding av formater. Eksempelvis lar man skuespillere dirigere, sangere danse og forfattere regissere. Denne forvirringen, er det fristende å foreslå, er så stor at man slutter opp om det meste. Dette blir særlig tydelig på kommunalt nivå, hvor det finnes en enorm vilje til kultur likegyldig av innholdet. Men et kulturhus bygd på gode intensjoner betyr ingenting annet enn nettopp gode intensjoner. Hovedutfordringen blir således å erkjenne hva man allerede har og er, ikke å planlegge hva man ikke har og vil bli.
La meg avslutte med å nevne noen konkrete, lokale eksempler på levende kulturliv – og det helt gratis: Cinemateket i Kristiansand, Film i Sør og Norsk forfattersentrum. Mølla på Grim og Charlies bar. Kunstnerfelleskapene på Odderøya. Her spirer det av åndsliv og kulturuttrykk som ennå ikke har blitt dyttet inn i politiske eller næringslivsmessige rammer. For mens Cultiva utforsker seg selv bak stengte dører, og politikerne gjør klar til folkefest på Kilden, dannes den levende kulturen i det skjulte: Det foregår verken på tv eller i dagspressen, men i genuine sammenhenger der mennesker arbeider med en seriøs og alvorlig verden: den er tragisk, skjønn og alltid vanskelig å definere.