Et lite halvår etter Cultivas strategiske vending, knytter det seg fremdeles stor usikkerhet til hva stiftelsen kan oppnå. Men det er kanskje ikke lenger strategien i seg selv som vekker størst bekymring, men den negative lederstilen som innhyller alt Cultiva foretar seg. Stiftelsens grep om mediesaken som har reist seg i løpet av våren og sommeren, har vært uheldig. Et allerede måpende kulturliv har fått fullstendig hakeslep. Men til tross for gjentatte appeller, har direktør Erling Valvik og styreleder Ansgar Gabrielsen opptrådt med forbløffende arroganse. Tror de kulturlivets engasjement kommer billig? Det ligger et møysommelig og krevende arbeid bak samlingen av de 87 kulturaktørene som har kritisert Cultiva. Og det bør være av den største interesse at dette har skjedd på tross av liten eller ingen tradisjon for å kommunisere på tvers av sjangrene. Det er et pulserende bevis på at grunnlaget for et kulturløft i Kristiansand eksisterer i sin egen rett.

Kulturfolkets interesse og evaluering av Cultiva har altså hatt forbausende lite innvirkning. Avsløringer av en tilfeldig arbeidsform, intern strid og ødsling med ressurser, har bare gjort kommunikasjonen hardere og argumentene røffere. Retorikken sender klare signaler til alle som har latt seg engasjere med kritiske innspill: ligg unna. Slik har den overmåte spennende og bemidlede stiftelsen som skulle løfte kulturbyen Kristiansand inn i framtiden, blitt offer for en maktarroganse en ikke har sett maken til. Et sted i vakuumet mellom Valviks døvstumme stil og Gabrielsens arroganse, har samarbeidsviljen og kreativiteten åpenbart gått tapt. Det som begynte som en inspirert offensiv for å oppnå noe stort, som vakte internasjonal oppmerksomhet, har glidende forvandlet seg til en forsvarskamp for å oppnå noe enkelt og gjennomførbart. Nå skjønner vi alle – unntatt dem som står opp til halsen i sine egne powerpointpresentasjoner – at Cultiva i sin nåværende form rett og slett ikke fungerer.

Den unnvikende og harde lederstilen er både suspekt og påfallende. Hvorfor så redde for å la seg påvirke av dem som vil ting annerledes? Hvorfor så avstandstakende til kulturlivet man var ment å støtte? Personlig finner jeg det både originalt og imponerende at kritikerne har stått for den sakligheten Cultiva har manglet. Fra Ansgar Gabrielsen har vi fått en blanding av sjokkretorikk og brevskrivingsformalia. Både han og Valvik insisterer på at kunstnerne er en ressurs for byen. Men vi vet at bak denne fraseutgytende stilen, skjuler seg en devaluering av kunstnernes betydning for kulturlivet. Vi ser derfor at Cultiva tar et bevisst steg vekk fra denne gruppen. Men det må være lov å innvende at dette framstår som en brist hos dem som besitter ledervervene i landets største kulturstiftelse. Jeg forstår selvsagt at en enkel hummerfisker fra landet ikke ser noen storhet i lokale kunstneres produksjoner. Men i mine øyne framstår Ansgar Gabrielsen som en ishockeyspiller foran et sjakkbrett.

Å forsøke å redegjøre for Cultivas virke per i dag, nærmer seg den fulle forvirring. Stiftelsen fortsetter å sprike i mange retninger, til tross for machogrep og tilhørende mursteinslogikk. Det ligger mange ubesvarte spørsmål etter strategivendingen mot barn og unge. Hvor stor er denne satsingen? Tallene flytter seg hele tiden. Hvem har kommet med ideen? Ingen husker, eller ingen vil huske. Og stadig er det vanskelig å skille mellom offisiell politikk og hva som er ideer, utbedringer, vendinger og plutselige tildelinger. Jeg registrerer blant venner og kjente at få vet hva Cultiva «egentlig» gjør, men alle vet at det er noe galt med Cultiva. Det var for øvrig på denne bakgrunn at de 87 opproperne takket nei til å delta på nok et møte, og på nok en powerpointpresentasjon fra en håndfull mennesker som har mistet all tillit. Folk vet bedre enn å ødsle med kreftene sine i det nåværende Cultiva.

Alle som har engasjert seg i kulturlivet i en by, vet at det skal et positiv overskudd til for å få til noe bra. De vet at det er gleden ved arbeidet som driver en videre, ikke frustrasjonene. Det negative lar man ligge, ganske enkelt fordi det er døden å fortsette med det. Cultivas katastrofale håndtering av media, har gjort det som skulle være et fellesprosjekt av det gode for byen, til et lukket, innadvendt og frustrert tiltak. Å kutte hånden av aktørene Cultiva var ment å støtte, var i seg selv destruktivt. Men en kanskje enda større destruktivitet ligger i å støte bort engasjementet. Kristiansand er en by som ikke akkurat kan skryte av åpenhet og inkludering. Det er vennligsinnet by, men vi kan bare bli flinkere til å øke kommunikasjonen, samværet og mangfoldet. Spørsmålet består: Hva er Cultiva uten de positive kreftene i kulturlivet?

Norges nærmest ufattelige overgang fra bondestat til oljestat har gitt oss en lottovinners kjøpeegenskaper. Vi tror vi kan handle inn det andre nasjoner har brukt århundrer på å bygge opp – herunder et storslagent kulturliv. Vi befinner oss i en situasjon der kultursatsingen er større og mer spektakulær enn noensinne, men der vi samtidig skyr kulturbegrepet i sin opprinnelige form. Viljen bak den nye kultursatsingen resonnerer på forhåpninger om hva kulturlivet kan bli, og ikke hva det er. Dette er en farlig vei å gå. Offentlig kulturforvaltning må bli flinkere til å orientere seg der kulturen skapes på sine egne premisser. Hvis ikke vil man bare søke blindt videre i det mørket som alltid omgir den uvitende.