I et intervju med Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) denne uken sier Arbeiderpartiets nestleder og parlamentarisk leder, Helga Pedersen, at offentlig sektor skal fornyes. Hun understreker at Arbeiderpartiet ikke akter å la høyresiden ha enerett på fornyelse og effektivisering av offentlig sektor som politisk prosjekt. Hun mener tvert i mot at velferdssamfunnet er avhengig av at det er sosialdemokratene som fornyer offentlig sektor, har et kritisk blikk på hvordan sektoren kan bruke pengene bedre. For, som hun sier: ”Dette prosjektet er for oss sosialdemokrater en kjærlighetserklæring til offentlig sektor”.

Har vi hørt det før? Det var nærmest Stoltenberg I-regjeringens mantra – å fornye og effektivisere offentlig sektor. Så tydelig var Jens Stolenberg i sin første regjering på at offentlig sektor var overmoden for rasjonalisering, effektivisering og ”fornying” at LO gikk i lås, sparket ham på skinnleggen og bidro til at han falt som en stein på meningsmålingene etter som tiden gikk. LO har aldri vært særlig begeistret for det sosialdemokrater kaller fornying, og som høyrefolk kaller effektivisering. Det er medlemmene deres lyset i så fall rettes på, og organisasjonen har et minst like sterkt ”tak” på Stoltenberg i dag som for ni-ti år siden.

Nå har aldri Arbeiderpartiet vært særlig tilbakeholdne i å bygge ut offentlig sektor. Men i den rødgrønne koalisjonen regjerer de sammen med to partier som, om mulig, er enda mer ivrige på å styrke offentlig sektor. SV og Senterpartiet er på hver sin måte offentlig sektors varmeste forsvarere. SV ut fra at partiet henvender seg til offentlig ansatte, og med sin dype skepsis mot private løsninger som ryggmargsrefleks og rotfestede grunnholdning ser offentlig vekst som svaret på det meste. Senterpartiet opererer med sin agenda og politiske prosjekter: Å ta hele Norge i bruk, desentralisering av makt og arbeidsplasser og nasjonalisering av en rekke sektorer. Alt dette må nødvendigvis bety mer byråkrati og større offentlige muskler. Er det noen som tror at Arbeiderpartiet, uansett alle gode intensjoner, i denne situasjonen lykkes med å rette et kritisk søkelys på hvordan offentlig sektor bruker pengene sine, sine menneskelige ressurser og muligheter? Spørsmålet er retorisk, og jeg mener svaret gir seg selv.

Den ferske og svært omfattende statlige Befolkningsundersøkelsen avdekker bred skepsis til hvordan det offentlige forvalter ressursene sine. Vi tror med andre ord at det offentlige sløser. Når landets fremste meningsmålere, statistikere og statsvitere formulerer påstanden ”Det offentlige sløser ikke med ressursene”, svarer 25 prosent at de er helt uenige, mens 33 prosent svarer at de er delvis uenige i påstanden. Det betyr altså at 53 prosent ikke stoler på at det offentlige ikke sløser med ressursene sine. Bare 15 prosent, sannsynligvis de aller ivrigste tilhengerne av en større offentlig sektor, sier seg helt eller delvis enig i påstanden.

Resultatet av undersøkelsen må karakteriseres som en dyp mistillit til hvordan offentlig sektor forvalter sine ressurser. Undersøkelsen gir svar på hvordan nordmenn vurderer offentlig sektors evne til å fungere effektivt. I Norge har vi løst de fleste oppgaver ved å bygge ut offentlig sektor, dermed kan ingen bestride våre kvalifikasjoner til å besvare spørsmål om hvordan vi tror offentlig sektor fungerer; enten jobber vi der selv eller så møter vi dem som jobber der når vi skal ha oppgaver løst.

Veksten i offentlig sektor har de siste årene vært formidabel. Fra 1984 til 2004 økte antall ansatte i offentlig forvaltning, altså staten og kommunene, med nesten 240.000 (kilde: Dagbladet). Bare mens de rødgrønne har sittet med makta har det offentlige til sammen økt med rundt 70.000 ansatte, tilsvarende en by på størrelse med Fredrikstad. I samme periode økte 112 statlige etater antall ansatte, og staten alene vokste med 12.000 hoder, og teller nå 140.000 ansatte. I følge revidert nasjonalbudsjett for 2009 teller offentlig sektor teller nå omkring 775.000 ansatte.

Selvsagt øker utgiftene til å drive statsapparatet med enorme summer. Fra 2005 til 2010 økte Statens driftsutgifter med fra 89,5 milliarder kroner i 2005, til 138 milliarder i år, en nominell økning på 54 prosent (kilde: Aftenposten).

Det er selvsagt soleklare kvaliteter med den fantastiske velferdsstaten Norge har. Vi er i stand til å løse svært mange utfordringer innenfor fellesskapet. Vi sikrer trygghet for helse og utdanning, svært få av oss ønsker færre ansatte i disse sektorene. Allikevel er det for lengst på tide å stanse veksten, granske hvordan stat og kommuner bruker sine ressurser, og starte en bred debatt om hvordan vi kan få mer ut av offentlige penger. Vi har for få incitamenter for å rasjonalisere og effektivisere. Nød lærer nøgen kvinne å spinne – ikke oljerikdom.

Parallelt med denne utviklingen, øker antallet på trygd, og spesielt uføretrygd. Dette er en del av bildet av hvordan offentlig sektor bruker sine penger. I dag går skattepengene fra flere enn 680.000 arbeidstakere til å dekke utgiftene til nordmenn på utføretrygd. Verdens beste sykelønnsordning koster også, den passive pengeoverføringen tiltar.

I dag bruker staten enorme summer på å holde arbeidsledigheten nede. For de rødgrønne er lav ledighet en prestisjesak, på mange måter en ærefull en, men når grepet man tar i bruk er å ansette folk i det offentlige eller sette dem på uføretrygd for å bremse ledigheten, er vi på full fart mot stupet. En slik abnorm vekst i offentlig sektor er ikke bærekraftig. Vi blir stadig færre som skal finansiere alt dette, og oljeinntektene varer ikke evig. Skjer ingenting, risikerer vi at velferdsstaten settes under ytterligere press, at godene og ordningene mister sin legitimitet, og at tiltakene for å reversere dette blir unødvendig harde – kanskje brutale. Det må vi unngå.

.