Det er riktig at venstresiden har hatt monopol på norsk likestillingspolitikk. Det er de som har kjempet den fram, og det er de som har utformet den. Den største mangelen hos de borgerlige partiene har vært nettopp fraværet av en gjennomtenkt og sammenhengende likestillingspolitikk. Dette har liksom aldri stått på deres agenda.
Det er dette «hullet» i de borgerliges politikk et par flinke unge oslodamer, Karen Thue og Victoria Wæthing, forsøker å tette med boka «Blåstrømper, vi er de nye feministene», som de utga tidligere denne uka. De har sett seg lei på de rødes dominans på området, og har satt seg fore å formulere et borgerlig alternativ.
«Blåstrømpene» sier de har samme mål som de røde, altså likestilling mellom kvinner og menn, men at virkemidlene deres er forskjellige. De vil ikke bruke lover, påbud, forbud eller kvotering, men sverger til individets frie valg. For dem er like muligheter for ethvert individ poenget; ikke resultatlikhet. Det skal altså være mulig, og helt greit, å velge «feil», å velge noe annet enn det storsamfunnet og feminister ønsker. De tar med andre ord avstand fra måten de «røde» bruker fedrekvoter og andre virkemidler for å skape økt likestilling både innad i familier og i storsamfunnet. Det har de ingen ting med, mener de «blå». Staten skal ikke bestemme over menneskenes liv, mener de.
Forfatterne har interessante innspill til sexkjøpsloven, og mener forbudet mot salg av sex er moralisme som ikke hører hjemme i en moderne rettsstat. Likedan hugger de heftig til mot sine egne i abortsaken, og mener kvinners rett til abort er ukrenkelig og udiskutabel. Heller ikke den kan begrenses av moralistiske holdninger om frykt for «sorteringssamfunnet» eller av enkeltlegers ønske om å reservere seg. Alt koker ned til hvem som skal bestemme, og det må individet selv, mener de.
Men er det slik at liberalistisk politikk aldri under noen omstendigheter kan begrunnes ut fra moral? Forfatterne drøfter ikke det, og det blir hengende i luften.
Selve prøvesteinen på om en synes «blåstrømpenes» politikk er riktig eller ikke, er om en kan si seg enig i selve utgangspunktet deres: De aksepterer at statlige reguleringer var nødvendige på 1970-tallet, men mener at de nå ikke lenger trengs. Begrunnelsen er at «mulighetene er der i dag - for alle». Særordninger for kvinner oppfatter de som direkte fornærmende, som om kvinner er annenrangs og trenger «fødselshjelp».
Har de rett i det, de to flinke, skolerte, høyt utdannede oslodamene, at kvinner i Norge ikke lenger trenger særordninger? At samfunnet nå er kommet så langt og kvinner er blitt så sterke og selvbevisste og fri fra kulturelle hindringer at de gamle virkemidlene kan hives på søpla?
Sett fra Sørlandet må svaret bli nei, og nei igjen. Om en er borgerlig aldri så mye og vurderer individets frie valg som hellig og overordnet statlig overformynderi, må en erkjenne at det er mange mil igjen, i sær på Sørlandet, før kvinner har samme muligheter og samme posisjon som menn. Mange tusen års innarbeidet tenkning om kvinner som «det annet kjønn», forsvinner dessverre ikke så fort som «blåstrømpene» ser ut til å tro.
Dessuten har argumentet deres en klassemessig side. De mest likestilte kvinnene i Norge, som i minst grad opplever å bli behandlet som annenrangs, er nettopp de intelligente jentene fra ressurssterke hjem som har fått med seg både utdanning, støtte, motivasjon, økonomi og ikke minst selvtillit fra oppveksten. Argumentet til «blåstrømpene» om å skrote særordninger for kvinner kan kanskje passe for kvinner i den øvre middelklassen som er blitt lært opp til å bruke både revisor-drakt, legefrakk, målrettet arbeid og spisse albuer, men jenter uten utdanning og uten samme oppbacking hjemmefra, hvor skal de hente kraft fra?? Vokser de i tillegg opp i et hjem der mor ikke snakker norsk og datteren forventes å akseptere rollen som «dørmatte», stiller de med enda større handikap.
Så min konklusjon må bli at «blåstrømpene» har reist en viktig debatt, og har mange gode poeng, men at de tar feil med hensyn til hvor langt den kulturelle utviklingen er kommet. De gjør også den feilen at de setter likhetstegn mellom seg selv og resten av kvinnene i Norge. Det siste er faktisk litt farlig i og med at disse høyrøstede damene har større sannsynlighet for å bli lyttet til enn deres spakere medsøstre omkring i bygd og by. Dermed kan de vellykkede kvinnene bli de spakere kvinnenes «fiende». De kan gi legitimitet til å fjerne særordninger som disse kvinnene er avhengige av for å oppnå økt likestilling. Det er slikt som kalles å rive ned stigen etter seg selv.
I Hægebostad kommune, for eksempel, fins det bare én kvinne i kommunestyret. Det ville være å ta munnen for full å hevde at tiden er moden der for å fjerne særordninger.
Det interessante med dette forsøket på å skape en borgerlig-liberal likestillingspolitikk, er at forfatterne vedgår at man (på et tidlig tidspunkt) må ty til ikke-borgerlige, ikke-liberale grep for å få endring. Liberale grep kommer med andre ord til kort. Det må statlige grep til. Og det må være litt av et tankekors.
Dessverre tar ikke forfatterne tak i dette paradokset, som går ut over likestillingspolitikken. Det sentrale spørsmålet ved utforming av ny borgerlig politikk må være å diskutere hvor stor, og hvilken rolle staten skal ha i et liberalt samfunn. Går det for eksempel an å tenke seg at verden skal nå nullutslippssamfunnet uten statlige reguleringer? Hvis en hører på klimaminister Tine Sundtoft fra Høyre, må svaret bli nei.
Så kan en kanskje si at likestilling handler om privatsfæren, mens klima handler om storsamfunnet. Men grensen er ikke lett å trekke, og også de borgerlige opprettholder en rekke andre lover og forordninger som regulerer oss langt inn i privatsfæren. Eksempelvis er rushtidsavgiften et statlig tiltak som griper dypt ned i privatpersoners lommebok og er ment å påvirke individers atferd. Det skal også røykeloven og påbudet om bruk av sikkerhetssele.
Forfatterne har reist en knallviktig debatt om statlig inngripen i privatpersoners liv, men de har dessverre ikke lagt fram noe som overbeviser om at likestillingen ennå er tjent med å kutte den statlige drahjelpen. De er nok litt for tidlig ute.