Alle som bodde utenfor Bergen hadde sin egen etikett: stril.

Det var forskjell på striler: fra slostrilene (fiskerne i Øygarden) til Fanastrilene (den «finere» del av befolkningen). Min gode venn Per Lønning og jeg gikk en søndag fra Storetveit kirke. Han bodde på Fanasiden og jeg på Bergenssiden.

Følgende samtale fant sted:

— Tror du at jeg har rett til å kalle meg bergenser, Jan, for jeg er jo født på Kvinneklinikken i Bergen?

— Ikke tale om, Per! Du er Fanastril! Husk det er mange striler som er født på Kvinneklinikken!

Først i 1972 fikk han anledning som Fana-beboer å kalle seg bergenser, men da var han forlengst bosatt ute i verden.

Det alle bergensere vet, er at de for evig er bergensere. Selv de som har bodd i Søgne i 42 år.

Og så er Kristiansandsregionen fri fra Bergens-skrytet. Ønsket om å bli innlemmet i Kristiansand er ikke som for strilene, som ville til Bergen! Alle nabokommunene til Kristiansand har forskjellige ønsker om en fremtid de ikke kjenner. Emosjonelt er det viktig at lokaltilhørigheten blir ivaretatt. Gleden av: «Her hører jeg hjemme», er så viktig, at det betyr mer enn alle saklige, politiske momenter.

Selv om Kristiansand sikkert kunne ønsket seg en gammel Bergens-magnet, som trakk omlandet inn i byen, så må byen i sør gå så stille fremover, at de ikke skremmer naboene.

Men selv de rike Fana-strilene i Bergen har funnet seg vel tilrette i Bergen. Slik bør det bli her på det sentrale Sørlandet: by og land bør finne hverandre i felles arbeid.

Men da bør Fædrelandsvennen oppmuntre alle parter til fri meningsutveksling. Det hører også med til å ha mediemakt, at alle fra K-0, K-2 til K-7 merker den demokratiske frihet.