Risnes inntar et industripolitisk svært konservativt, nærmest utdatert standpunkt når han betrakter vannkraften utelukkende som en innsatsfaktor for kraftintensiv industri. Han ser blant annet bort fra at kraftbransjen er blant fastlands-Norges største verdiskapere. Analyser fra Thema Consulting Group viser at verdiskapingen fra produksjon, overføring, distribusjon og salg av fornybar elektrisk kraft i Norge utgjør litt over tre prosent av fastlands-Norges verdiskaping. I 2012 var denne bransjens bidrag til BNP 57,2 milliarder kroner. Bare i Sør-Norge har kraftselskapene levert utbytter på nær 60 milliarder kroner til sine eiere de siste ti årene. Siden eierne i bransjen stort sett er kommuner, fylker og staten, finansierer disse utbyttene veier, skoler, kulturhus og andre formål som kommer innbyggere til gode.
Vårt arvesølv og drømmen om Europas grønne batteri
Andre analyser viser at den samme bransjen står overfor enorme innvesteringer i kraftnettet de kommende årene. For å sørge for at infrastrukturen er i tråd med samfunnets behov, er det anslått at kraftselskapene må investere opp mot 150 milliarder kroner i nettet frem mot 2020. Disse beløpene bevilges ikke over statsbudsjettet, de må genereres gjennom kraftselskapenes virksomhet.
Bransjens verdiskaping
Da sier det seg selv at bransjens verdiskaping er sentral og viktig å opprettholde, både for samfunnet og for de 15.000 ansatte i kraftbransjen, arbeidsplasser spredt over absolutt hele landet. Og det viser samtidig hvor meningsløst det er å behandle kraftbransjen utelukkende som en innsatsfaktor for annen industri.Eller mener Risnes at verdiskapingen og arbeidsplassene i kraftintensiv industri er mer verdt enn verdiskapingen og arbeidsplassene i kraftbransjen?
Risnes synes å mene at fordi vannkraften stort sett er eid av «statlige, kommunale og fylkeskommunale kraftselskaper«så er oppgaven først og fremst å legge til rette for annen industriutvikling. Samtidig bekymrer han seg for at «norsk strømeksport innebærer at vi subsidierer utenlandske bedrifter og forbrukere». Det er rett at offentlige aktører eier det meste av vannkraften i Norge, men det kan ikke bety at vår primære oppgave er å understøtte andre industribedrifter, norske eller utenlandske med tilhold i Norge.
La meg også minne om at staten har tunge eierengasjementer i en rekke selskap, herunder Statoil. Jeg kan ikke tenke meg at Risnes mener at disse selskapenes primære oppgave skal være å understøtte annen industri.
Velfungerende kraftmarked
Norsk kraftintensiv industri ser dessuten ut til å klare seg temmelig bra, og består av selskaper som er særdeles profesjonelle i tilnærmingen til eget kraftforbruk og innkjøp av kraft. Det vet vi i Agder Energi, fordi vi leverer kraft på lange kontrakter til flere store slike industriaktører.
Det er et velfungerende kraftmarked som gjør at verdiskapingen i kraftsektoren holder seg på et høyt nivå. Å skru klokken tilbake til den tiden da kraftprisene var politisk satt og utvekslingen med utlandet var tilnærmelsesvis lik null, er ikke veien å gå. Tvert i mot trenger vi flere kabler for å trygge denne verdiskapingen. Vi har 50 prosent av Europas magasinkapasitet, om lag 25 prosent av Europas vannkraftproduksjon — og en klimasatsing i Europa der denne vannkraften kan bidra. Norge og Norden går mot et betydelig kraftoverskudd, blant annet som følge av ordningen med elsertifikater. El-sertifikatene er politisk bestemt, og utløser ny fornybar produksjon i Norge og Sverige. Dette overskuddet er estimert til mellom 30 og 50 TWh i 2020. Å ikke la dette kraftoverskuddet få adgang til Europa er å ødelegge verdier.
Når vi får økt produksjon, og en produksjon som i normalår er større enn forbruket vårt tilsier, er det avgjørende å koble oss til nye markeder for å få avsetning på den kraften vi ikke bruker selv. Nye mellomlandsforbindelser, kabler mellom Norge og eksempelvis England og Tyskland, er løsningen. Det er likevel viktig å korrigere oppfatningen av at Norge til enhver tid har kraftoverskudd å sende ut av landet. Det er ikke så veldig lenge siden tørrår og kalde vintre gjorde at vi var netto importør av kraft (2010). Mellomlandsforbindelsene fungerer slik at vi importerer kraft når prisene ute er lave, og eksporterer når det er lønnsomt. I løpet av et døgn, en uke og et år går denne kraftutvekslingen frem og tilbake - i takt med varierende priser. Og derfor betyr kablene også forsyningssikkerhet, ikke minst for kraftintensiv industri.
Ser ikke problemet
Risnes synes også å mene at det er uheldig at norsk fornybar energi skal konkurrere med norsk gass til kontinentet. Jeg ser ikke helt problemet, vannkraft og norsk gass utfyller hverandre. Utfordringen for norske gassleveranser er svært lave priser på brunkull og steinkull, noe som bidrar til at selv den grønne satsingen i Tyskland og andre land i Europa understøttes av verstingen blant fossile energikilder. Europa vil trenge både norsk gass og norsk vannkraft i sitt grønne skifte.