«Det er ikke rart at det skorter med blikkontakten i våre dager. Vi er trofaste med vår telefon og troløse mot hverandre,» skrev Per Arne Dahl, biskop i Tunsberg bispedømme, i forbindelse med fasten tidligere i år.

Det er et godt poeng, og et viktig poeng. Skjermene stjeler tiden vår, og går ut over de nære relasjonene. Det er et paradoks, for er det ikke nettopp nå, i høytiden, at vi skal dyrke disse relasjonene?

Minnes Jesus

Kristne reflekterer rundt sin tro i påska, og minnes Jesus som døde på korset for deres synder. De fleste andre bruker ikke tiden til trosrefleksjon, men dyrking av familieverdiene på fjellet. Eller, det er i hvert fall det som er tanken.

Jeg sitter foran en skjerm store deler av dagen. Skriver. Følger med på nyhetene. Leter etter nye ideer. Snakker i telefonen.

Endelig skal mor og far ta seg fri fra jobben for å bruke tid sammen med ungene. Endelig skal vennegjengen på tur sammen. Endelig skal Ola og Kari Nordmann få noen dager fri til å pleie forholdet. Man skal reise til hytta på fjellet. Komme seg vekk fra hverdagens kjas og mas. Vekk fra skjermene.

Men klarer vi det?

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er flerskjermsavhengig. Jeg sitter foran en skjerm store deler av dagen. Skriver. Følger med på nyhetene. Leter etter nye ideer. Snakker i telefonen. Pulsen er høy. Så kommer jeg hjem. Skal slappe av, men jeg klarer det ikke helt. Jeg må ha tv-en på, og helst surfe på nettet eller spille Candy Crush samtidig. I andre enden av sofaen sitter samboeren med sin skjerm. Vi hører på tv. Kikker opp en gang i blant for å få med oss handlingen på tv-skjermen.

Flerskjermsavhengige

Til slutt innså vi det. Vi var flerskjermsavhengige begge to. Vi prøver å innføre enskjermspolitikk og mobilfri sone, men det er jammen ikke lett.

Vi er blitt alt for vante til å være tilgjengelige. Jeg blir stressa av å la mobilen ligge i et annet rom noen timer. For hva om noen prøver å ringe meg eller sender en beskjed på Messenger?

Helsemyndighetene er bekymret for ungdommers søvnproblemer som følge av økt skjermbruk i timene før de legger seg.

Vi finner ikke roen uten input. Så da finner vi fram mobilen. Spiller og surfer for ikke å kjede oss. Vi skal være oppdatert på alt. Absolutt alt. Alt fra det lokale til det internasjonale nyhetsbildet, til hvem i den sosiale kretsen som er sammen med hvem. Hvem er det som er sosiale sammen uten at jeg er til stede?

Mange føler også et intenst behov for å oppdatere sine venner og bekjente via Facebook, Instagram eller SnapChat gjennom dagen. Se, så flink jeg er til å lage hjemmelaget middag. Se, så flinke barna mine er til å tegne. Se, så flink jeg er til å trene. Se, så fint vi har det på hytta. Se, så travel og vellykket jeg er!

Candy Crush

Selv har vi en tendens til å irritere oss over alle andre sine oppdateringer av denne karakteren. Når vi til slutt har fått nok av andres lykke, finner vi fram mobilspillet. Helst Candy Crush eller lignende spill som gradvis blir vanskeligere. Man føler befrielsen spre seg i hele kroppen når du endelig når neste nivå. Så kommer forbannelsen over at du enten må vente 20 minutter på et nytt liv, eller må bruke 7 kroner på å få spille videre. Da er det kanskje på tide med en ny runde med nyheter og sosiale medier før du kan spille videre igjen. Avhengighetssulten krever ny input. Hele tiden.

Vi prøver å innføre enskjermspolitikk og mobilfri sone, men det er jammen ikke lett.

Men hvorfor lar vi oss oppsluke sånn av dette? Og hva er det vi ofrer på veien?

Det er en ting som det ikke er tvil om — vi bruker mer tid på dingsene våre. Og dette får konsekvenser for både fysisk og psykisk helse.

Flere studier tyder på at rundt 40 prosent av befolkningen er mobilavhengige. I studien «Det utvidede iSelvet» undersøkte forskere hvordan man blir påvirket fysisk, følelsesmessig og i hjernen når man er skilt fra mobilen sin. Studien viser at det er en reell separasjonsangst, og at dette igjen gir oss nedsatt konsentrasjon.

Ungdoms søvnproblemer

Helsemyndighetene er bekymret for ungdommers søvnproblemer som følge av økt skjermbruk i timene før de legger seg. Mobilnakke har blitt et eget begrep, og noe som må behandles.

Flere aviser har skrevet om barn som blir sjalu på foreldrenes smarttelefoner.

— Nåtidens teknologi gjør at mange ikke er tilgjengelige for barna sine, fordi vi surfer på mobilen når vi skal være sammen med barna. Når det også skjer i ferien, blir det skadelidende for forholdet mellom barn og foreldre, sa barnepsykolog Bettina Sunde i Psykologteamet til Aftenposten i 2013.Du har kanskje kjent på den følelsen selv? Du sitter i et middagsselskap, men så stopper plutselig samtalen opp. Alle ser på skjermene sine. Du prøver å starte samtalen igjen, men får noen fraværende svar og unnskyldninger som «Jeg skal bare sjekke noe». Det er ikke en god følelse at det som skjer på skjermen er så mye viktigere enn deg. Den følelsen må være mye sterkere og vondere for et barn.

Hva er galt med oss?

Hva i all verden er det egentlig som er galt med oss? Når ble det viktigere å spille Candy Crush på mobilen enn å sette seg ned med familien for å spille Ludo?

Kanskje påskens høytidsstemning kan gi rom for en refleksjon rundt hverdagens skjermjag. Kanskje vi kan settes oss ned og se mor og far, søster og bror, kjente og kjære i øynene, og spørre: Hvordan har du det - egentlig? Og lytte, uten å sjekke om det er noe mer spennende som skjer på skjermen hvert femte minutt.

Jeg slår et slag for ludoen - i fysisk format, der hele familien kan samles rundt ett bord. Her kan man le sammen og snakke sammen. Vise omsorg for hverandre. Er det ikke det høytidene handler om? Og kanskje klarer vi å ta med noe av den omsorgen tilbake til den travle hverdagen.