Mye av dette ble rettet opp i den nye barnevernsloven og gjennom en økt profesjonalisering av barnevernet. Men fortsatt synes norsk barnevern å være en arena for tilfeldigheter og ansvarsfraskrivelse. Annerledes er det vanskelig å tolke myndighetenes godkjennelse og bruk av et hundretalls private barnevernsinstitusjoner, hvor kvaliteten på det faglige tilbudet og omsorgen kan være så ymse. Det finnes ca. 400 barnevernsinstitusjoner i Norge, hvorav en stor andel er private. Det offentlige barnevernet bruker en milliard kroner årlig på å kjøpe barnevernstjenester fra private aktører. Det tilsvarer en million kroner årlig for hver av de tusen ungdommene som befinner seg i private institusjoner i dag.Da sier det seg selv at det ligger åpenbare økonomiske motiver bak opprettelsen av mange av de private barnevernsinstitusjonene. Professorene Børre Nyhlen og Anne Marie Støkken ved HiA offentliggjorde i fjor en undersøkelse om det offentliges bruk av private barnevernsaktører. De konstaterte at vi har å gjøre med et velferdsmarked i sterk vekst. Og til Dagsavisen uttalte professor Nyhlen at det ikke er tvil om at eierne av flere private barnehjem etter noen år fremstår som eiendomskonger som følge av den kapital som er bygget opp av offentlige barnevernsmidler.Det er mot dette bakteppet av økonomiske profittinteresser at Fædrelandsvennen i fjor rettet et kritisk søkelys mot barnevernsinstitusjonen Lillesand Prosjektet AS.Nå har Statens barnevern nektet å godkjenne institusjonen. Begrunnelsen er mangelfull kompetanse, dårlig styring, dårlig likviditet og økonomiske disposisjoner. «Av et overskudd på 1,8 millioner kroner i 2002 er det tatt ut et utbytte på 1,3 millioner kroner. Det er ikke forenlig med god forretningsskikk og til selskapets beste», uttaler avdelingsdirektør Alf Inge Ramstad i Statens barnevern, Region Sør. Eller til barnas beste, kunne han ha føyd til.Tilfellet Lillesand Prosjektet synes å være et typisk eksempel på de utvekster i dette markedet som professorene Nyhlen og Støkken har kartlagt og beskrevet. Skal vi holde oss med private barnevernsinstitusjoner, krever det i det minste et oppegående statlig tilsyn som regelmessig følger opp virksomheten ved institusjonene. Det tok lang tid før Statens kritiske blikk nådde Lillesand Prosjektet.