Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen har på tampen av stortingssesjonen latt seg intervjue av NTB om samarbeidsklimaet i rikspolitikken. Han bedyrer at hans egen tålmodighet med regjeringen er i ferd med å ta slutt. Når de parlamentariske lederne for sentrumspartiene akker seg over at de må samarbeide med Hagen, blir Hagens lyst til å gå den annen mil med de tre naturlig nok redusert. Til høsten varsler han således boikott av nattmøter med statsministeren.Vi har for så vidt forståelse for hans frustrasjon. Det er ikke noe særlig å bli skjelt huden full dag ut og dag inn, for så å bli kalt på når nøden er størst. Det er vel også i det lys vi må tolke Hagens utblåsning overfor statsminister Kjell Magne Bondevik i Stortinget nylig, der han gjorde det mer enn klart hva han ville bli tatt til inntekt for og hva han ikke kunne fungere som alibi for. Bondeviks reaksjon levnet da heller ikke mye tvil om at statsministeren forsto at Hagen stundom følte seg misbrukt.På den annen side er det ikke lett å tro at grensen er nådd for en partileder som gjennom et langt politikerliv frivillig har inntatt rollen som bokseball. Hagen er avhengig av motvind for å trives og for å synes. Og så mye statsmann er han ikke blitt på sin eldre dager at denne preferansen helt har forlatt ham. Derfor er det like mye et taktisk utspill for oppmerksomhet Hagen nå kommer med før han etter eget sigende skal på en fem uker lang utenlandsferie.For sentrumspartiene er situasjonen i virkeligheten vanskeligere enn den er for Hagen og Fremskrittspartiet. Til Aftenposten sier kulturminister, visestatsminister og Senterparti-veteran Anne Enger Lahnstein at det ville ha vært krevende å følge opp en beslutning om opera på Vestbanen etter Frp-modell. Det hun egentlig mener er at det er krevende å styre landet på Høyres og Fremskrittspartiets nåde. Selv om revidert nasjonalbudsjett i kveld blir klubbet i Stortinget med bidrag fra forskjellige partier, kommer vi ikke fra at vi for tiden styres av en regjering som mest er å ligne med et isfjell. Tre partier synes, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet, mens to partier, Høyre og Fremskrittspartiet offisielt ikke er en del av flertallet. Under overflaten er det likevel snakk om et borgerlig hopehav av fem partier.Det er denne gebrekkelige konstruksjonen som nå knirker høylytt etter fire stortingssesjoner og mye ta og gi. Carl I. Hagen og Anne Enger Lahnstein er for hverandre krevende bekjentskap, og for hver av dem må det være et negativt bidrag til sommerferien å vite at de antagelig skal holde det gående slik i to år til.Sentrumspolitikken spises opp smule for smule av de stadige kompromissene som regjeringen er nødt til å inngå. Det rammer Senterpartiet hardest. Samtidig er det lite moro for de to høyrepartiene å bli omfavnet og utskjelt annenhver dag. Godt det er ferie snart.