Rett nok har vi utviklet system som av statsvitere er beskrevet som «korporativ pluralisme» der et mangfold av interesseorganisasjoner medvirker i utformingen av den offentlige politikken. Og forløperen til Senterpartiet, Landmandsforbundet, senere Norges Bondelag, stilte lister til stortingsvalget i 1918 som en ren interesseorganisasjon. Men dette er unntaket.Spørsmålet er imidlertid om vi er i ferd med å utvikle en ny form for korporatisme i en annen innpakning. Vi tenker på den politiske makt og innflytelse offentlig ansatte som yrkesgruppe nå søker gjennom sine fagorganisasjoner. Ved siste valg opptrådte de som utilslørte politiske aktører med ressurser som ingen politiske partier — i hvert fall ikke på lokalplanet - kan matche.Dette er en problemstilling som kommunalminister Erna Solberg nå reiser. På et møte med LO-tillitsvalgte uttalte hun i følge Aftenposten at fagbevegelsen «trillet pasientene og svake grupper foran seg i kampen mot forandring», og mener det skaper ubalanse i det politiske system når fagbevegelsen går inn med en rent politisk agenda.Når sykepleiere, lærere og kommunalt ansatte går på barrikadene i en valgkamp bør man i hvert fall stille spørsmål ved om det er brukerne, pasientene eller elevenes beste - eller deres egne interesser de kjemper for. Det er ikke nødvendigvis sammenfallende.Og offentlig ansatte trenger ikke stille egne lister ved valgene for å bli representert i de besluttende organer. Mulighetene for at deres spesielle yrkesinteresser blir ivaretatt i Storting og kommunestyrer er til stede i fullt monn. Og det er det nye ved den politiske utviklingen de siste ti-årene. I det sittende Storting kommer nær halvparten av representantene fra stillinger i det offentlige. Og i en lang rekke kommunestyrer er offentlig ansatte i flertall. Her kan vi tale om bukker som passer den offentlige havresekken.Kombinasjonen fagforeninger med høy politisk profil på egne vegne utenfor kommunestyresalen og lojale fagorganiserte i offentlig virksomhet i kommunestyresalen, er en politisk cocktail som kan gi rystelser i vårt demokrati.Erna Solberg har våget å sette navn på et politisk fenomén som kan bli et demokratisk problem. Det fortjener å få oppmerksomhet.