Og i en årrekke ble skattelistene i mange kommuner utgitt som egne publikasjoner i fritt salg.
I så måte er de ligningstall vi og andre medier i dag bringer til lesernes kunnskap godt forankret i en prinsipiell norsk åpenhetstradisjon.
Og den prinsipielle og ideelle begrunnelsen for åpenheten om ligningstallene er at det skal underbygge tilliten til hele skattesystemet. Vi skal kunne sjekke at det vi selv betaler i skatt til fellesskapet står i et rimelig forhold til hva andre betaler.
Og da skattetallene for noen år siden ble tilgjengelig i databaser åpnet det muligheter for mediene og andre til å avdekkke systematiske skjevheter og åpenbare urimeligheter ved selve skattesystemet.
Det er ingen tvil om at åpenheten om skattetallene og medienes eksponering av hvordan skattereglene har slått urimelig ut, har vært en medvirkende årsak til mange av de skattereformer vi har hatt.
Det ble for belastende for politikerne å forsvare et skattesystem som produserte null-skatteytere som årlig figurerte til spott og spe i avisspaltene.
Og de siste årene har medienes søkelys vært rettet mot finurlige måter å redusere inntektsskatten på gjennom enkeltmannsforetak og andre skattegrep. De urimelige virkningene av et slikt skattesystem blir pedagogisk lettfattelig og gripbart når en yrkesutøver som har «ordnet seg» betaler halvparten så mye skatt til fellesskapet som hans kollega som figurerer som vanlig lønnsmottager. Det er blant annet slike ulikheter åpenheten om skattesystemet er med på å avdekke.
I fjor vedtok regjeringen å begrense offentlighetens innsyn i skattelistene. Nå er det bare skatteetaten som kan legge ut skattelistene på internett og som har tilgang til søkbare skatteopplysninger. Det har begrenset medienes muligheter til å lage journalistikk, og ikke minst kritisk journalistikk, rundt virkningene av det norske skattesystemet. Det beklager vi. Men vi mener fortsatt at det har offentlig interesse hva samfunnstoppene i vår landsdel tjener og betaler i skatt til fellesskapet.