Den siste tiden har det vært sterke følere ute mellom tre av arbeidstakerorganisasjonene våre, LO, AF og YS, om tettere samarbeid. Ja, flere fremtredende ledere i disse organisasjonene har, slik den tidligere AF-lederen Magne Songvoll også gjorde det i et intervju med Fædrelandsvennen for kort tid siden, endog tatt til orde for å slå de tre sammen til én stor arbeidstakerorganisasjon. Hvorvidt det vil skje eller ikke gjenstår å se. Men det vitner om at gamle konflikter ikke lenger er hva de var når klimaet disse tre store imellom er så gemyttlig som nå.Vi skal ikke mange årene tilbake før kløften mellom «gule» og «røde» forbund var nærmest uoverstigelig. Hadde det vært i dag, ville knapt YS som «gult» alternativ til LO ha oppstått. På samme måte er den gamle motsetningen mellom «akademikere» og «arbeidere» i ferd med å bli radert ut. Dette skyldes et arbeidsliv i sterk endring, etterkrigstidens utdanningsrevolusjon og et nytt politisk klima. Den sosialistiske ideologien som bar fram arbeiderorganiseringen fra slutten av forrige århundre av, ligger på sotteseng.Spørsmålet som da bør stilles, er om den fellesskapsfølelsen som med nødvendighet må følge enhver arbeidstakerorganisasjon også er truet. For vi lever i en tid der løsningene i stigende grad blir funnet individuelt, i arbeidslivet som i produksjonen av velferdstjenestene. De store industriarbeidsplassene, som før var selve grunnfjellet i arbeiderbevegelsen, er i ferd med å forsvinne. Bedriftene blir mindre, og en raskt økende del av arbeidsstyrken er sysselsatt i tjenestenæringer med svakere organisasjonstradisjoner enn de som finnes innenfor industrien.Dermed blir arbeidstakerorganisasjonenes utfordring vel så mye å kjempe for en høy organisasjonsprosent blant arbeidstakerne som å bekjempe hverandre. For LO, YS og AFs ledelse, og enda mer for deres store staber, blir visjonen om et arbeidsliv der det ikke lenger er behov for deres tjenester selve skrekkvisjonen. Nå tror vi ikke det kommer så langt. Men avskallingene i AF og den langsomme, men økende, medlemssvikten i LO, har fått klokkene til å ringe i begge disse organisasjonene.Samtidig som de tre store organisasjonene orienterer seg mot hverandre, skjer det en etablering av nye organisasjoner langs oppblussende konfliktlinjer. De virkelig langtidsutdannede i offentlig sektor har gjennom to tiår vært taperne på lønnsmarkedet. Samtidig har deres tradisjonelle organisasjon, AF, ikke maktet eller ønsket å støtte dem i deres krav. Dermed har de, med Lærerforbundet som det siste eksempel, søkt ut av AF-folden for å arbeide for sin sak.Vi står derfor overfor et arbeidsliv som på samme tid oppviser sammenslåing og oppsplitting av organisasjoner. Det er for så vidt både sunt og naturlig. Men vi noterer oss også at de nye militante holdningene blant de egentlige akademikerne ikke rommer mye av den gamle arbeiderbevegelsens ideologiske gods. Så spørs det om der er nok til å drive lønnskamp for. Det kan det være, men et håndslag til regjeringens utjevningsmeldingen representerer det på ingen måte.