Svarene fra folk flest på disse sidene er oppløftende. De fleste som er spurt, har et avslappet forhold til en kommunesammenslåing. Mange er til og med positive. Det er ikke selvsagt. For kommunegrenser handler om følelser og identitet. Særlig hos dem som bor i de mindre kommunene som er tenkt slått sammen med en større.
Jeg kjenner det på meg selv. Jeg er blant de drøyt 30.000 som bor i Søgne, Songdalen og Vennesla. Og som trives godt både i og med kommunen. Derfor vil min første reaksjon som innbygger i lillebror Søgne – når noen forslår en sammenslåing med storebror Kristiansand – være: Hvorfor det? Alt fungerer jo greit. Vi har gode tjenester. Og kort vei til dem. Slik flere av de spurte på disse sidene også svarer. Ryggmargsrefleksen blir ikke svakere av utsagn som at "Kristiansand er for liten", slik varaordfører Jørgen Kristiansen uttalte i gårsdagens avis. Mindre naboer blir alltid redde når den store vil bli enda større.
Like fullt har Kristiansen rett. Vår landsdel er avhengig av at landsdelshovedstaden er stor nok. Stor nok til å bli definert som en storby. Stor nok til at byens problemer anerkjennes som en storbys problemer. Og stor nok til at staten gir penger til å håndtere og forebygge disse storbyproblemene. Selv om summene i seg selv ikke er voldsomme, er det dette viktige penger. Både til vei— og trafikktiltak, bekjempelse av sosiale problemer og mer politi. I dag går Kristiansand glipp av disse millionene. Byen faller mellom to stoler. Det er heller ikke bra for kommunene rundt. Det vet alle som pendler inn til Kristiansand fra Vennesla, Songdalen og Søgne. Og det vet alle som jobber med ungdom på skråplanet, som ofte etter hvert havner i nettopp Kristiansand.
Særlig bittert er det for regionen å gå glipp av storbymidler fordi vi tidligere har fått dem. Men så slo regjeringen byråkratisk og effektivt fast at "siden storbyutfordringene oppstår i byer av en viss størrelse, er det naturlig å avgrense storbytilskuddet til å gjelde disse fire byene". "Disse fire byene" inkluderte Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Grensen ble satt ved Kristiansand. Som med mindre enn hundre tusen innbyggere ble definert som for liten.
Nå vil Kristiansen starte en debatt med sikte på at Kristiansand kan nå over dette magiske tallet. I tillegg vil én, større kommune kunne bli langt mer demokratisk enn dagens samarbeid over kommunegrensene. Det er også viktig.
Varaordføreren fortjener ros for måten han gjør det på. Han har skjønt at det ikke nytter for en ledende politiker fra Kristiansand å kreve en storkommune. I stedet legger han fram gode argumenter for en sammenslåing, i håp om at debatten skal starte i kommunene rundt. Men selv dette er ambisiøst. Tidligere forsøk har strandet på motvilje i nabokommunene. En motvilje som i stor grad er definert av følelser.
Skal Kristiansen og andre forkjempere for en større og mer slagkraftig landsdelshovedstad ha mulighet til nå gjennom, må de vise alle som bor i nabokommunene at de ikke blir slukt av Kristiansand. Men at de får beholde sine tjenester, og at disse vil bli enda bedre ved at Kristiansand omsider defineres som den storbyen den fortjener å bli behandlet som.