Tor-Geir Kvinen fremmer interessante – men temmelig ukontroversielle – synspunkt omkring betydningen av å ha lokale spillere på Start i Fædrelandsvennen lørdag 6. august.

I en ideell verden kunne man tenke seg at Start hovedsakelig rekrutterte unge, lokale talenter. Det er mange grunner til at dette ikke går i praksis. De viktigste er:

Det er alltid mye usikkerhet knyttet til unge spillere. Utvikling kan skje fort – i begge retninger. De aller fleste talentene har ikke det som skal til for å bli en etablert eliteseriespiller. Man må derfor akseptere at mange faller fra i søket etter de få som slår gjennom.

Fotball er i sterk grad en erfaringsbasert idrett. Dvs. at rutine og kløkt alltid vil være nyttig når man skal komponere en stall og et lag. De fleste lag som oppnår suksess har en passelig blanding av unge og eldre spillere. Av den grunn er det nødvendig å hente inn spillere som kan bidra med dette. Det samme argumentet kan anføres for så vidt gjelder behovet for spisskompetanse. Denne er heller ikke alltid like enkel å finne lokalt.

I løpet av de seksten årene som er gått etter Bosman-dommen, har globaliseringen og kommersialiseringen av talentutviklingen skutt fart i et voldsomt tempo. For 20 år siden var Start stort sett klubben alle talenter på Sørlandet gikk til. I dag er det nesten like vanlig at de går til konkurrerende klubber i Norge, eller tar sjansen på å dra til f.eks. Nederland eller England på lærlingkontrakter. Det er lett å føle sympati med Viking-ledelsens harme over at Egersund-gutten Zlatko Tripic nylig valgte å dra til Molde, til tross for at Viking har en samarbeidsavtale med Egersund (EIK), men så lenge Molde kan tilby bedre betingelser – sportslig og økonomisk – så er det naivt å tro at spilleren skal ta andre hensyn.

Det store spørsmålet blir derfor hvordan man skal få flere lokale spillere til å fortsette karrieren i Start. Den tradisjonelle tankegangen har vært at Start må følge bedre med og inngå forpliktende avtaler med de lokale klubbene om bistand til utvikling av talenter. Fædrelandsvennen har i sommer trykket en serie om lokale klubber som har avgitt spillere til Start de siste femten årene. Det er gjennomgående i de fleste reportasjene at lokale fotballedere savner et tettere samarbeid med Start. Jeg er overbevist om at dette er noe Start gjerne ville ha brukt mer ressurser på, men i den nødvendige kostnadskuttfasen klubben har vært gjennom de siste årene, har man rett og slett vært nødt til å prioritere bort dette.

Personlig tror jeg at det er mer konstruktivt om man benytter en mer utradisjonell metode, nemlig å gjøre det mer økonomisk attraktivt for lokale klubber å sende spillere til Start. Da må man imidlertid først ta et oppgjør med tankegangen om at lokale spillere skal være billige, og at målsettingen først og fremst er å tjene penger på å selge dem videre. Start må simpelthen gjøre det virkelig lønnsomt for en klubb å fostre en toppspiller, men da må man også innstille seg på at en lokal spiller kan medføre større utgifter enn man tradisjonelt har brukt på anskaffelse av denne type spillere.

For å ta et forenklet eksempel: Hvis Start kjøper en spiller fra en annen eliteserieklubb for 1.5 millioner, og gir ham treårskontrakt verd 800.000 i året, vil de årlige utgiftene på spilleren i snitt bli 1.3 millioner (sign-on— fee er holdt utenfor). Hvis man i stedet for betaler f.eks. 300.000 for et lokalt talent, og gir ham en tilsvarende lang kontrakt verd 200.000 kroner i året, så vil kostnadene per år bli 300.000 per år.

Forutsatt at begge spillerne bidrar regelmessig med opptredener på førstelaget, vil Start vil i dette eksempelet tjene én million i året på å hente en lokal spiller. Da synes jeg man skal ta seg råd til å belønne klubben som har nedlagt grunnarbeidet med spilleren med en skikkelig påskjønnelse. En slik kompensasjon ville selvfølgelig være avhengig av at den lokale spilleren har sportslig suksess; det ville ikke være bærekraftig om alle de som ikke lykkes, kompenseres tilsvarende.

Man kan tenke seg mange måter å gjøre det på. Én ville være å kompensere moderklubben med tilsvarende beløp som spilleren mottar i lønn i løpet av kontraktsperioden. En annen ved at man betalte ut forhåndsavtalte beløp ettersom spilleren oppnår et viss antall kamper for Start. Uansett metode, er det viktigste at de lokale klubbene får et sterkere økonomisk insitament til å jobbe målrettet mot å få fram toppspillere.

Ved en slik «rullerende» kompensasjon, i stedet for den tradisjonelle hvor alt blir oppgjort ved overgangen, gjerne supplert med sjenerøse videresalgsklausuler som langt overstiger den lovpålagte utviklingskompensasjonen, vil man i tillegg oppnå den gunstige effekten at pengene blir pløyd tilbake til den lokale fotballen. Da vil helt sikkert flere klubber enn Søgne ha råd til å ansette to talentutviklere. Og hvis man skal oppnå ambisjonen om at Sørlandet bør ha ett lag i 1. divisjon i tillegg til Start, vil jeg nesten si at det er nødvendig at Start bidrar mer enn klubben gjør i dag. (Det er ikke tilfeldig at Trøndelag har Ranheim i toppen av 1. divisjon og omtrent en halv andredivisjonsavdeling med klubber fra regionen.) Moralen må bli at selv om kostnadene til lokale spillere på kort sikt vil øke, er jeg overbevist om det for både Start, de lokale klubbene, spillerne og fansen vil være en gunstig investering hvis man tør å se litt lengre enn til neste årsregnskap.

Slik situasjonen er i øyeblikket, er vel dette neppe det mest akutte problemet for Start. Likevel er det en problemstilling som bør tas tak i snarest mulig. For Start-fans er det nemlig ikke så mye annet enn minnene om Matta, Mykland og Doffen (og alle de andre lokale profilene som har gledet oss i mange år) – og drømmen om nye spillere av tilsvarende kaliber – som bringer oss glede akkurat nå.