Første dag av KS-landsmøtet i Oslo brukte statsminister Kjell Magne Bondevik mye tid på å fortelle forsamlingen om regjeringens planer for faste konsultasjoner mellom staten og kommunesektoren om kommuneøkonomien. Det har fra kommuner og fylkeskommuner lenge vært vist til det danske systemet med forpliktende forhandlinger mellom stat og kommuner som en vei å gå også for Norge.For det er ikke til å komme fra at den norske kommuneøkonomien er ute å kjøre. Innføringen av et rammefinansieringssystem i 1986 brakte utgiftsveksten i kommunene under kontroll, men siden har det meste utviklet seg i feil retning. Omfanget av de øremerkede tilskuddene har vokst, slik at prinsippet om rammefinansiering og lokalpolitisk handlefrihet er sterkt uthult. I tillegg har en rekke reformer innenfor skole— og helsesektoren lagt et press på kommuneøkonomien som hverken staten eller kommunene har vært i stand til å kontrollere.Dermed har vi endt i en situasjon der forholdet mellom kommune og stat er svært anstrengt. Det er ikke til å leve med så lenge kommunene skal forvalte en så stor del av våre felles ressurser og ha et så utstrakt ansvar for velferdsproduksjonen som de i dag har. Nettopp derfor ønsker vi også en ordning med konsultasjoner velkommen. Det kan bringe mer realisme inn i den kommunaløkonomiske hverdagen og forhåpentlig også tøyle reformiveren fra statlig side.Slik staten nå tenker seg disse konsultasjonene, skal de ikke være juridisk bindende. Men fordi de legges til strategiske perioder i regjeringens budsjettarbeid, vil de i praksis få en meget sterk innvirkning på kommunenes handlemåte. Da tror vi at det heller ikke blir noe problem at ordningen ikke lovfestes. All erfaring tilsier at det som går seg til som tung praksis fungerer uten at det nødvendigvis er lovfestet. Slik er det for eksempel med parlamentarismen og det kommunale selvstyret.Mer interessant er det derimot hva innføringen av faste økonomikonsultasjoner vil få å si for Kommunenes Sentralforbund (KS) selv. Slik det er nå, spriker kommunenes og fylkeskommunenes interesser i all retninger. KS makter på ingen måte å forene de mange hensynene, ikke minst fordi organisasjonen i tillegg til sitt geografiske mangfold også ris av at den speiler de samme partipolitiske spenninger som finnes i rikspolitikken.KS befinner seg i en krise. Organisasjonen er stor og tungrodd, og har liten legitimitet blant medlemmene. Dersom den blir plattform for kommunenes og fylkeskommunenes konsultasjoner med staten om kommuneøkonomien, kan det endres, men det betinger at KS er i stand til å foreta den effektiviseringen av egen arbeidsform som lenge har vært etterlyst blant medlemmene. Debatten på årets landsmøte tyder ikke på at den er i stand til det, i alle fall ikke for egen maskin. Da kan statsministerens konsultasjonsutspill være det håndslag organisasjonen behøver for å hangle videre.