Det siste kan godt være, selv om det i slike sammenhenger alltid må huskes at det er lettere å spa opp en kritiker enn ferten av et opprør. Det er heller ikke sikkert at det holder å snu torva i det tidligere Bondepartiet. For Enoksen eller ikke, Senterpartiets problem stikker dypere enn til det øverste politiske matjordlaget. Partiets egentlige bekymring burde være at sakene det markerer ikke treffer folk hjemme. Senterpartiet er i mangt fortsatt et bondeparti, med sterke og markante synspunkter på primærnæringer, bosetting, matvarepolitikk og landbruk.Rett nok har partiet i flere omganger forsøkt å bli et bredere distriktsparti; navneskiftet til Senterpartiet var i sin tid en slik operasjon. Men med unntak for de få, om enn tilbakevendende, gangene i norsk historie der EU-saken har kommet på dagsorden, har en slik strategi ikke hatt appell. Og selv etter EU-avstemningen i 1994 ble det raskt tydelig for dem i partiets ledelse som måtte ha innbilt seg at statsmakten over natten skulle falle dem i hendene, at velgerne bare sluttet opp om Senterpartiet fordi det frontet nei-standpunktet best av partiene på Stortinget.

Velgerne var ikke ute etter partiets annerledesvisjon, bare etter dets rolle som lokomotiv for nei-bevegelsen. Når så i tillegg partiets og Per-Olaf Lundeteigens forsøk på å snekre en praktisk annerledespolitikk også falt i fisk, helt konkret knyttet til sentrumsregjeringens senere innsats for å gi oss et annet regionalpolitisk regime, sier det seg selv at det ikke er til å undres over at partiet ved høstens valg bare konkurrerte med sentrumskollega Venstre om å unngå å falle for sperregrensen for stortingsrepresentasjon. Senterpartiets problem er ikke Odd Roger Enoksen, men en politikk så tilbakeskuende og utviklingsvegrende at den for folk flest ikke oppleves som noe realistisk alternativ. Det hjelper heller ikke å skifte alliansepartnere ved for eksempel å gå i kompaniskap med Arbeiderpartiet og SV for å komme unna den utfordringen som et oppgjør med egne nedarvede holdninger og standpunkter innebærer. Senterpartiet kan først unnslippe en bevegelse mot ytterligere marginalisering ved å akseptere at vilkårene for bosetting og næringsutøvelse er drastisk andre i dag enn for en mannsalder siden. Og dette gjelder faktisk i alle deler av landet.I Sverige fikk Senterpartiet en kortvarig opptur da populære og folkelige Maud Olofsson overtok som partileder i våres. Viktigere for det svenske partiet er det dog at det huser en langt større realisme for samfunnsutviklingen enn sitt norske søsterparti; blant annet har det akseptert at EU-medlemskapet ligger fast. Her har det norske partiet mye å lære. Hvis bonden fra Løten hadde stukket fingeren i stedet for plogen i jorden, ville han oppdage at Senterpartiet mer har et ideologisk problem enn et lederproblem. Men kan Ålsaug Haga eller Marit Arnstad ta i tu med det, så er det selvfølgelig utmerket.