KrF-politikeren Harald Sødal går gatelangs og ergrer seg over at Kristiansand er så stygg. Sødal trekker frem eksempler på det han synes er stygt og pent og legger til dels skylden på arkitekter, som han mener legger seg flat for utbyggere og entreprenører. Sødals uttalelser er symptomatisk for den statusen arkitektfaget har i dag: Arkitektur leses uavhengig av politikk og moral, og fortolkning av arkitektur er overlatt til fornemmelser. Politikernes behandling av det omstridte hotelltårnet på Euroterminalen er et tilsvarende eksempel, der bystyret vilkårlig har høvlet av og lagt til etasjer ettersom følelsene for om tårnet er et monster eller et endelig oppgjør med sørlands-snillisme har bølget frem og tilbake i bystyresalen.For en tid tilbake sto boligene på Elvebredden Øst klare til innflytting. Boligene er tegnet av et kontor i byen og er god arkitektur så lenge arkitekturfaget dreier seg om å tilpasse seg omgivelsene, ha et bevisst forhold til materialbruk, gode planløsninger og gode romopplevelser. Boligene har en flott beliggenhet og arkitektene har løst oppgaven om å lage luksusleiligheter i byen på en fin måte. Men er det mulig å si at det er god arkitektur når det er byens dyreste leiligheter og hvor en representant fra utbyggeren beklager alle studentene som kommer til å sykle forbi når den planlagte sykkelbrua over elven kommer? Kan boligene være god arkitektur når funksjonen er til å bli kvalm av? Idealsituasjonen hadde vært at arkitektene faktisk utgjorde en maktfaktor i denne prosessen, at de faktisk kunne kreve studentboliger eller sosial boligbygging fremfor luksusleiligheter, noe som antakeligvis kun hadde medført at jobben gikk til et annet kontor. Helt uavhengig av disse spørsmålene har markedsføringen av boligene på Elvebredden Øst fungert helt etter utbyggerens hensikt da de ferdige leilighetene sto omtalt i Dagens Næringsliv med Kristiansands høyeste kvadratmeterprisDa min far studerte arkitektur på NTH i 30-årene hilste studentene hverandre på tegnesalen ved å forme hånden til en C. Arkitektur, politikk og moral inngikk i en selvfølgelig enhet, de nyklekte modernistene hadde et klart mål, og sjefen var den franske arkitekten og modernismeideologen le Corbusier. Min fars diplomoppgave var et minimalt typehus helt i tidsånden, og huset inngikk senere som en del av Brente Steders Regulering og gjenreisningsarkitekturen etter krigen. Ideologien om at sosialismen og arkitekturen var uløselig knyttet til hverandre var udiskutabelt en avgjørende faktor for å bygge landet i etterkrigstiden. Den strenge moralen i modernistisk ideologi stemte godt overens med den nøkternhet som etterkrigstiden fordret. På denne måten ble ideologien bak den modernistiske arkitekturen selvforsterkende: Billig og nøktern arkitektur var både moralsk og konstruktivt den beste. I arkitekten og arkitekturteoretikeren Odd Brochmanns bøker fra denne perioden er moral et gjennomgående tema. Tidsånden gjorde det mulig å diskutere stygt og pent på et grunnlag som er utenkelig i dag, hvor det i dag for en arkitekt å innrømme at man har bedre smak enn noen andre er jevngodt med å havne i finkulturgryta, og der vil jo ingen være. Brochmann diskuterte i bok etter bok arkitekturens grunnleggende problemstillinger: Hva er arkitektur, hva kjennetegner stygt og pent, hva skiller det slette fra det gode. Og langt på vei fant Brochmann svar; i det gyldne snitt, i at funksjon er per definisjon vakkert, at rene linjer er penere enn ornament. Dette var gode tider for arkitektene, de var stolte av faget sitt og følte de holdt på med noe viktig. Fordi etterkrigstiden i seg selv var et eneste stort byggeprosjekt inngikk arkitekter, ingeniører og planleggere i en helt naturlig relasjon med den politiske makten.Modernismens ideologi henger godt igjen i arkitekturstanden fordi arkitektur er og blir et sterkt politisk virkemiddel. Men i motsetning til for 50 år siden har ikke arkitektstanden noe i nærheten av den samme ideologiske overbygningen eller selvtilliten som preget arkitektene fra etterkrigstiden. På et byggeskikk-seminar arrangert av Husbanken uttalte nylig en foreleser at det er ingen andre i Norge som er redde for å tegne hus enn arkitektene. Der de færreste setter i gang på egen hånd hvis et rør springer lekk eller man får vondt i en tann stiller det seg helt annerledes hvis det dreier seg om arkitektur. Tannlegen holder på med sitt, rørleggeren med sitt, men arkitekter driver egentlig bare med noe alle egentlig vet like mye om som dem. I selvbyggernasjonen Norge er for mange tanken på å involvere en arkitekt helt uaktuell all den tid det går såpass greit å både utforme og bygge på egenhånd. Arkitektstanden opererer i et skyggeland der de kan få forvalte litt estetikk og rare vinkler helt fristilt fra politikk, så kan ingeniører, selvbyggere og politikere ta seg av byutviklingen og utforming av omgivelsene. Derfor representerer eksempelet med boligene på Elvebredden Øst et langt større problem enn vilkårlig synsing om arkitekters rolle i hvorvidt byen er pen eller ikke. Politikerne i Kristiansand får en ny og unik sjanse når det gjelder bruken av tomtene på Tangen. Sjansene for at denne fantastiske tomten også havner i hendene på en utbygger som vil bygge enda flere eksklusive luksusleiligheter er overhengende. Nettopp derfor bør byens politikere båndlegge området til leiligheter folk faktisk har råd til å bo i, og legge til rette for at dette faktisk skjer. Et grep som dette ville vekke oppsikt og overraske mange, ikke minst arkitektene.