Det er et slag om makt, og det er et slag om ideologi. Men utgangspunktene er forskjellige. Arbeiderpartiet kjemper for å overleve som stort folkeparti. Fremskrittspartiet kjemper for å overbevise om at det er noe mer enn en protestbevegelse.Et av Arbeiderpartiets varemerker er at det alltid har solgt seg som partiet som kan styring. Det alvorlige nå, er at det er nettopp som styringsparti det sliter. Det tok makten i vår uten helt å vite hva det skulle bruke den til. Det er utilgivelig. Utilgivelig er det også ikke å ha orden i egne rekker. Når selv statsråder går i utakt, er det ikke så mye å si at på at det kladder seg for ordførere og andre lokalt tillitsvalgte.Vi vurderer sjansene for regjeringsskifte i forbindelse med budsjettbehandlingen i høst som små. Det er ikke mange andre enn Fremskrittspartiet som vil tjene på et slikt skifte. For Arbeiderpartiet vil et regjeringsskifte nå gjøre 2000 til året da partiet tullet det fullstendig til for seg selv. Da kan partiet i alle fall ikke argumentere med stø kurs og fast styring. Men, for den sakens skyld, det skal nesten et under til om det kan bruke slike hevdvunne argumenter neste år selv om det blir sittende ved makten.For sentrum er det også lite å hente ved igjen på by på makten i høst. Det er bare Kristelig Folkeparti som er kommet skadefri fra det to og et halvt år lange sentrumseksperimentet. Senterpartiet sliter både med sakene og oppslutningen, og det samme gjelder i enda større grad Venstre. Slik det nå står, holder vi det åpent om det i det hele tatt finnes noe klart sentrumssamarbeid å markedsføre om ett års tid. Sentrums største aktivum er at det har en statsministerkandidat som står sterkere hos folk enn både Jens Stoltenberg og Carl I. Hagen. Men alt kan ikke bygges rundt Kjell Magne Bondevik, særlig ikke når hans fremste egenskap er evne til lagspill.Derfor tror vi det kommende stortingsåret vil komme til å preges av den store duellen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det er først hvis det rakner for en av disse to store at andre partier kan få en fremtredende plass på den politiske dagsordenen. Et slikt sammenbrudd kan aldri avskrives som en krise innad i regjeringen, som en krise i ett av de to partiene selv eller som en dramatisk svikt på meningsmålingene i tiden fram mot valget.Vår fremste bekymring akkurat nå er at det er den økonomiske politikken som er blitt arena for oppvisning av styringsevne og evne til fremtidsrettet tenkning. Det begynte med Hagens mildt sagt uansvarlige bud på hvor mange milliarder som kunne pumpes ut i økonomien. Oppfølgingen kommer med forslaget til statsbudsjett som presenteres onsdag til uken. Vi nøler ikke med å si at vi gruer oss.