Det ble konsipert under den kalde krigen. Fregattene var tenkt å fylle rollen som ubåtjegere og eskortefartøyer for de allierte konvoiene fra USA og Canada som skulle komme Norge til hjelp under en mulig væpnet konflikt med Sovjetunionen.
Allerede da var det sterke motforestillinger fra fremtredende sjøforsvarssjefer mot å satse så store ressurser på så få kort i det norske sjøforsvaret. Ryggraden i vårt sjøforsvar har inntil nylig vært MTB-våpenet og små undervannsbåter til et mobilt, kystnært forsvar.
Etter at sovjetiske ubåter har forsvunnet som potensielle mål for de nye fregattene, har sjøforsvaret omdefinert deres rolle til å ivareta norsk suverenitet i våre store havområder. I tilfelle skarpe situasjoner til havs mener de fagmilitære at kystvakten ikke er rustet for å møte slike kampsituasjoner. Hva slags krigsscenarie man i så måte ser for seg og med hvilke fiender, fremstår imidlertid som noe uklart.
Vi har ikke kompetanse til å vurdere det nye sjøforsvarskonseptet og fregattenes rolle i dette. Men vi konstaterer at allerede før de første fartøyene er kommet i drift, har Forsvarsdepartementet fått kalde føtter og har undersøkt muligheten for enten å selge eller å leie ut et par av fartøyene.
Bakgrunnen for det er at Forsvaret ifølge TV2 mangler 600 millioner kroner til drift fram til 2009. Derfor er det all grunn til å stille spørsmål ved både de fagmilitære vurderinger som ligger til grunn for det forsvarskonsept som fregattene inngår i, og de budsjettmessige sidene ved anskaffelsen når det gjelder drift av fartøyene. De nye fregattene vil tredoble sjøforsvarets årlige driftsutgifter i forhold til de gamle, fra 300 millioner kroner til 900 millioner kroner.
Hvis konsekvensen av det er at flere av fregattene må ligge ved kai, slik tilfellet var for sjøforsvarets fartøyer for et par år siden, har vi kjøpt dyr kaipynt.