Den såkalte store koalisjonen – av sosialdemokrater (SPD), kristeligdemokrater (CDU) og de kristeligsosiale (CSU) – kunne nylig markere tusen dager i regjering. Det var et jubileum ingen av koalisjonspartnerne hadde grunn til å feire. Samlet oppnår regjeringspartiene riktignok nesten 60 prosent på de siste meningsmålingene. Likevel er det få som tror på fortsatt samarbeid etter valget den 27. september 2009. Situasjonen foran den kommende valgkampen er denne gang særdeles delikat. SPDs kanslerkandidat ved kommende valg blir Frank-Walter Steinmeier, utenriksminister og visekansler i regjeringen, ledet av forbundskansler Angela Merkel (CDU). Steinmeier og Merkel, regjeringens to fremste medlemmer, blir dermed konkurrenter i valgkampen. Det er all grunn til å spørre seg om det kan gå bra.

I hele regjeringsperioden har Merkel stjålet det utenrikspolitiske showet, på bekostning av Steinmeier. De to er svært forskjellige som typer, og det snakkes om «to tyske utenrikspolitikker» – den ene ført av den forsiktige, diplomatisk anlagte Steinmeier, den andre av den mye mer direkte Merkel. Kansleren ønsker å få interessekonfliktene fram i lyset heller enn å glatte over dem. Slik har det vært i sak etter sak: i forholdet til Kina, Iran og Russland, i spørsmålet om NATO-medlemskap for Georgia og Ukraina og i striden om rakettskjold. Det er typisk for Merkels konfronterende stil at hun før OL møtte Dalai Lama, og at hun ikke viste seg på åpningsseremonien i Beijing (da prioriterte hun ferie i Østerrike).

Aller helst ønsker Merkel og hennes CDU et handlekraftig nasjonalt sikkerhetsråd med vide fullmakter, etter amerikansk mønster. Dette forslaget ble imidlertid nylig blokkert av forfatningsdomstolen. Den slår fast at ethvert ønske fra regjeringen om å bidra med væpnede styrker utenlands, må godkjennes av Forbundsdagen.

Nå makter regjeringspartnerne ikke stort annet enn å holde hverandre i sjakk. Situasjonen i Afghanistan-politikken ligner til forveksling den norske. De konservative vil gjerne imøtekomme president Bush og NATOs ønske om å sende tropper også til Sør-Afghanistan. Indre uenighet blant sosialdemokratene kompliserer bildet ytterligere. Utenriksminister Steinmeier tilhører SPDs desiderte høyrefløy. Selv om han aldri så mye hadde villet sende slike tropper, ville han ha støtt på massiv motstand fra partiets venstreside.

Skattenivået er et annet spørsmål som skaper strid. Finansminister Peer Steinbrück, også på SPDs høyreside, er kjent som en hard negl. Offisielt styrer den store koalisjonen mot et budsjett som skal gå i null i år 2011. Det er et ambisiøst mål; i dag utgjør underskuddet 2-3 prosent av bruttonasjonalproduktet. Den tyske staten sliter med ei gjeld på over 1,5 billioner euro, 13 billioner kroner. Hvert minutt betaler Forbundsrepublikken ut 700000 kroner bare i renter. Presset på Steinbrück til å gi litt etter, er stort. Men finansministeren vet at det med så høye røde tall ikke er rom for skattelette, slik sterke krefter hos begge koalisjonspartnerne ønsker.

Den direkte foranledningen til at skattespørsmålet er kommet opp med stor styrke, er CSUs vanskelige posisjon i Bayern, med en ledelse som har mistet grepet om tingene. Partiet er riktignok fortsatt delstatens største, og det med god margin. Den 21. september skal det velges ny delstatsforsamling, og CSU står i fare for å miste sitt absolutte flertall. I 2003 oppnådde CSU over 60 prosent av stemmene. Delt ledelse mellom Erwin Huber (partileder) og Günther Beckstein (ministerpresident) har vist seg som et langt fra lykkelig valg. I håp om å komme på offensiven, fremmer Huber så et forslag om skattelette – på nasjonalt plan. Blant annet går Huber inn for å senke skatten for lave og middels inntekter, og for at alle utgifter i forbindelse med pendling til og fra arbeidet skal kunne trekkes fra på skatten. Vel vitende om at dette er forslag som vil vinne gjenklang blant velgerne, tvinger fremstøtet fra Huber de andre regjeringspartiene på banen i skattespørsmålet.

Splittende for regjeringskoalisjonen er det også at SPD stiller egen kandidat til valget av forbundspresident i mai neste år. Den sittende presidenten Horst Köhler, med fortid i CDU, utfordres av sosialdemokratenes Gesine Schwan. Schwan, som er professor i statsvitenskap, stilte til valg og tapte for Köhler i 2004. Valget i Bayern kan interessant nok avgjøre om Köhler eller Schwan blir forbundspresident: Dersom CSU mister sitt absolutte flertall i Bayern, reduseres partiets delegater i den såkalte Forbundsforsamlingen, som kommer sammen hvert femte år, og som har valg av president som sin (for øvrig eneste) oppgave.

Samtidig er tysk politikk sterkt preget av langvarige stridigheter innad i SPD. Forholdet til den nye utfordreren på venstresida, partiet Die Linke, er høyst uavklart. I delstaten Hessen, som ledes av et forretningsministerium etter valget i januar i år, vil SPDs Andrea Ypsilanti for andre gang forsøke å danne regjering sammen med partiet De grønne, og med Die Linkes velsignelse. Dette får mange sosialdemokrater til, bokstavelig talt, å se rødt og til å frykte ytterligere tilbakegang for SPD. Situasjonen for partiet er ille nok som den er, med rekordlave 21 prosent oppslutning på siste meningsmåling.

Søndag 7. september avholdt SPD sentralstyremøte for formelt å utpeke Steinmeier som kanslerkandidat. Møtet skulle vise seg å bli mer dramatisk enn som så. Kurt Beck, partiets sittende leder, tok ordet og kunngjorde sin avgang. I sin begrunnelse viste han til at krefter i partiet bevisst har feilinformert mediene. Ny partileder blir partiveteranen Franz Müntefering. Han har lenge vært nevnt som en mulig redningsmann for partiet. Likevel hadde ingen regnet med at lederskiftet skulle skje allerede nå.

Men også Müntefering tilhører partiets høyreside. Mange velgere på SPDs venstrefløy vil mene at den mer venstreorienterte Beck er presset ut av ledervervet. De føler seg sveket og kan derfor komme til å gi sin stemme til Die Linke.

Uansett vil regjeringssjefen etter 2009-valget neppe være en sosialdemokrat. Sannsynligvis fortsetter Angela Merkel som forbundskansler i en koalisjon med nye samarbeidspartnere. CDU/CSU kan regne med en oppslutning på rundt 40 prosent ved valget, og kan oppnå flertall uten SPD på to måter. Enten gjennom en koalisjon med det liberale fridemokratiske partiet (FDP), eller med FDP og De grønne. Den siste konstellasjonen er slett ikke urealistisk. De grønne, opprinnelig et protestparti, er nå blitt seg bevisst sin mer verdikonservative side. I Hamburg samarbeider De grønne allerede med CDU. Tidene endrer seg altså, også i tysk politikk.