Krakk er en nærliggende karakteristikk når en ser på medias beskrivelse av siste tids utvikling på Børsen. For riktig å understreke alvoret vises også til at utenlandske investorer flytter sin «marginale» kapital fra Norge og til andre markeder. Skeptikerne blant oss blir igjen minnet om at utenlandsk storkapital tross alt bare bruker Norge som en lekegrind, og igjen blir det påpekt hvilke farer en slik kapital representerer for lokale arbeidsplasser med tilhørende marginalisering av lokal ledelse og mangel på langsiktig tenkning.
Det er en utbredt holdning at utlendinger ikke er bra som eiere av norske bedrifter. Straks eierskapet blir utenlandsk, er arbeidsplasser i fare, likeså faren for utflagging og tapping av verdier. Dette «trusselbildet» kjenner vi igjen fra politisk retorikk, men også fra enkelte bedriftsledere.
Lokalt kan vi kjenne igjen argumentene i de tilfeller hvor eierskap til lokale bedrifter går ut av landsdelen. Da kan kapitalsterke miljøer i Oslo virke skremmende, som om østlendinger er mer kortsiktige enn sørlendinger. Som representant for et revisjons-og rådgivningsmiljø på Sørlandet opplever vi imidlertid et noe mer nyansert bilde av utviklingen.
Næringslivet på Sørlandet har de siste årene opplevd en historisk vekst basert på kompetanse, tilgang på arbeidskraft og en åpen økonomi. Sterke økonomier kjennetegnes ved stor tilgang på ny kapital med tilhørende transaksjoner på eiersiden. Det stemmer med våre erfaringer i regionen hvor utviklingen har tiltrukket ny kapital og nye eiere som også har sitt sete utenfor regionen. Har dette hemmet utviklingen på Sørlandet?
For å se nærmere på dette forholdet har vi analysert utviklingen i 25 større virksomheter på Sørlandet som alle har en omsetning over 500 millioner kr. Analysen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon i perioden 2002 – 2006. For analysen har vi skilt mellom selskaper hvor det har vært vesentlige transaksjoner på eiersiden (skifte av majoritetseier) og hvor nye eiere har tilhold utenfor landsdelen (gruppe 1). Denne gruppen er sammenlignet med øvrige selskaper i utvalget (gruppe 2).
Gruppe 1 og 2 består av henholdsvis 12 og 13 selskaper.
Gruppe 1 (eierskifte)
Gruppe 2 (stabilt eierskap)
Antall selskaper
12
13
Gjennomsn. vekst omsetning
237 %
70 %
Gjennomsn. vekst ansatte
82 %
25 %
Som vi ser er omsetningsveksten betraktelig større i selskaper hvor det har vært eierskifte og hvor ny eier har tilhold utenfor vår egen landsdel. Likeså er veksten i antall ansatte signifikant større i de samme selskapene. Nå skal vi være forsiktige med å trekke alt for bastante konklusjoner basert på denne enkle analysen, men vi kan likevel driste oss til å mene at:
eksterne eiere og kapital har vært gunstig for næringsutviklingen på Sørlandet
eksternt eierskap er ikke bare kortsiktig og spekulativt
lokal kompetanse er attraktivt for eksterne eiere
Selskaper med lokalt eller uendret eierskap viser en tydelig svakere utvikling enn gruppen med nye eksterne eiere. Skyldes dette den trauste Sørlendings manglende evne til å satse og se muligheter? Er det vår generelle forsiktighet som heller tar til takke med en fugl på hånden enn 10 på taket? Mangler vi tilstrekkelig kapital på lokale hender, eller er vi i ferd med å bli en landsdel av eiendomsinvestorer?
Tja, noe kan sikkert forklares med ovennevnte forhold, men dette er ikke nødvendigvis bare typisk for vår landsdel. Forklaringen kan likeså godt være at eksterne interessenter har strukturer og komplementær kompetanse som gir synergieffekter vi ikke klarer å oppnå på egen hånd. Transaksjoner frigir samtidig kapital til lokale investorer og gründere til utvikling av nye prosjekter til gode for landsdelen. Gjennom vår åpenhet har vi nettopp klart å skape et samspill mellom lokal og ekstern kapital, utviklet kompetanse, tiltrukket arbeidskraft og skapt muligheter for en internasjonalisering.
Dette samspillet har bidratt til et mangfoldig næringsliv som verken lokale eller eksterne krefter kunne klart på egen hånd. I lys av dette skal man også huske på at selv eiendomsinvesteringer er nødvendig for utvikling av et lokalt næringsliv.
Vi har i vår enkle analyse fokusert på større virksomheter. Like viktig er det å huske på at vekst og utvikling for disse store virksomhetene også skaper etterspørsel og muligheter for mindre selskaper i verdikjeden. Tilgang på kapital kommer derfor også disse til gode. Nye ideer utvikles, nye gründere kommer til, små virksomheter blir større, eierinteresser skifter hender og ny kapital kan utvikle Sørlandet videre.
Den trauste Sørlending er i ferd med å forsvinne. I vårt daglige virke i opplever vi at det satses på en betydelig kompetanseoppbygging på Sørlandet, kompetanse flytter mellom bedrifter som igjen skaper grobunn for utvikling av nye ideer. Verken dynamikk eller fleksibilitet står tilbake for hva vi ser nasjonalt eller internasjonalt. Det planlegges for vekst og det er betydelige ambisjoner på egne og regionens vegne.
Eksportindustri har tilført internasjonal kompetanse og etablert et nytt verdensbilde der Sørlandet ikke er noen utkant. Dette tiltrekker ny arbeidskraft og ny kapital som sikrer en videre utvikling til beste for landsdelen. Spørsmålet er derfor ikke lokal eller ekstern kapital, men ja takk begge deler. Samspillet fremmer utvikling og sikrer en substans som skaper varig vekst og som ikke lar seg stoppe av kortsiktig nedgang på børsen.