Først ønsker vi hverandre et gledelig nytt år – selv om året allerede har rukket å bli noen timer gammelt. Verden der ute er vel ikke så forskjellig fra i går til i dag, mye stygt foregår der ute. Igjen er det Midtøsten som på tragisk vis er i fokus – med død og tap og ubegripelig smerte for tusener. Hele verdenssamfunnet appellerer inderlig til partene om å besinne seg.

Nei, verden er vel ikke spesielt endret over natten, men vi har fått et nytt årstall, år 2009 etter Kristus. Vi fikk tilløp til en pussig debatt i fjor da et forlag og en lærebok ville opptre ekstremt nøytralt ved å anføre årstall «etter vanlig tidsregning» (e.v.t.). Resultatet ble at folk i ulike posisjoner hoderystende spurte: Hvor historieløs går det an å bli?

Historisk orienterer vi oss ut fra Jesu navn. Når vi er samlet i Domkirken 1. januar, er det egentlig ikke fordi vi har byttet kalender. Vi er her fordi dagen har vært en helligdag gjennom hundrevis av år. Og 1. januar er helligdag av én grunn: Dette er den 8. dag etter at Bethlehemsbarnet ble født. Og på den dagen fikk Gud navn. Og navnet er Jesus.

Året 2008 ble svært bratt mot slutten. Først fikk vi i noen uker høre om dramatiske økonomiske utsikter for USA. Og etter få måneder gikk det opp for oss at heller ikke rike Norge blir spart. «Vi har godt av den økonomiske smellen vi har fått», hører jeg flere si. Og jeg skjønner at det sies – for liksom å uttrykke at intet tre, enn si økonomi, vokser inn i himmelen. Men jeg sier ikke glatt at vi har godt av en finanskrise, fordi mange hadde det tungt fra før, og nå får de det enda tyngre. Tenk et øyeblikk på at ca. 20.000 barn er definert som fattige i Norge. De står på utsiden av den norske forbruksfesten. Disse har i hvert fall ikke godt av en finanskrise.

Jeg sier det heller slik: Finanskrisen vil teste oss. Den setter oss på prøve: Hvor fortøyer vi vårt liv? Når finansene svaier og markedene stuper, hvor finner vi tryggheten, ankerfestet? Hvem er vår gud – Mammon eller den Gud som har våre tider i sin hånd? «Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er din gud», skriver Martin Luther til Det første bud i sin store katekisme. Hvor er da vår skatt som hjertet henger ved?

Vi tenker altfor trangt om hva «kapital» er. Vår oppmerksomhet er ensidig rettet mot økonomisk kapital. Dermed blir vi lett kapitalens servile lakeier. I finansielle krisetider kan vi stanse, sanse oss og tenke etter: Kapital er mer. Kapital er også kulturell kapital – den vi finner i kunsten og i den nære og fjerne kulturarv. Videre er kapital også sosial kapital – å kjenne gleden i den gode samhandling, i omsorgen for hverandre, i dugnadsånd og frivillighetskultur.

Det blir for lettvint bare å si at «vi har godt av en finanskrise». Den vil slå mange ut. Arbeidsledighet blir ikke bare et spøkelse, men bitter realitet for tusenvis. Å være uten arbeid handler om mer enn ikke å kunne heve vanlig lønn for daglig innsats. Arbeidsledighet dreier seg om den krypende, devaluerende følelse av å være unyttig, overtallig. Selvaktelsen undergraves. Den sosiale skam tapper livsmotet. Jeg ber derfor om at politikerne – på tvers av de vanlige skillelinjene – forenes i innsatsen for å holde så mange som mulig i samfunnsbyggende arbeid! Denne saken må heves over simpel partipolitisk posisjonering og taktikkeri. Her dreier det seg om at mennesker får beholde selvrespekten – og vi et samfunn med sosial samvittighet.

Hva skjer ellers i kirke— og samfunnsdebatten rundt dette årsskiftet?

Jeg noterer med tilfredshet at reformen med trosopplæring nå går over fra forsøksfase til ordinær drift. Det er stort og løfterikt, selv om mange menigheter fortsatt venter på friske innsatsmidler.

Videre fikk vi den 10. april i fjor, overraskende, et tverrpolitisk forlik om stat og kirke i Stortinget. En historisk prosess er dermed satt i gang, men en krevende vei gjenstår.

Stortinget vedtok 11. juni i fjor en ny, felles ekteskapslov for ulikekjønnede og likekjønnede par (med virkning fra i dag!). Denne loven er en kulturell nydannelse som både kirke og samfunn vil komme til å få en rekke problemer med. Det gir seg av det faktum at staten og trossamfunnene nå opererer med hver sin ekteskapsforståelse.

Både kirke og samfunn strever fortsatt med å finne balansen mellom vår overleverte, kristne kultur og en rekke nyankomne religioner og kulturer. Når det er sagt, fikk den nye formålsparagrafen for grunnskolen en heldig form, til slutt. For her fant, etter mitt syn, et samlet storting en god og tidsriktig formulering på en viktig sak. Nå heter det ikke lenger at grunnskolen skal hjelpe til med å gi elevene «ei kristen og moralsk oppseding» – det blir problematisk som formål i en flerkulturell skole. Isteden står det nå at «opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen (…), verdiar som ôg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane….». Den kristne tro er altså ikke lenger oppdragelsesmål, men arven skolen skal bygge på.

Tidene skifter. Kulturer møtes. Meninger brytes. Slik ruller årene av sted.

Temaet «tid» er for øvrig viktig i Skriften. I Bibelen finner vi to begreper for tid. Det ene er «kronos», som er betegnelsen på den utstrakte tid, tidslinjen. Vi kjenner ordet fra fenomener som kronometer og kronologi. Det andre ordet er «kairos, som betegner det ladede øyeblikk, de avgjørende innbrudd av hendelser på tidens lange linje.

Jeg vil påstå at Martin Luther fikk sin religiøse «kairos» i 1500-tallets Europa, mens Hans Nielsen Hauge opplevde sin «kairos» rundt år 1800 i Norge. Reformasjonen og Hauge-vekkelsen var guddommelige innbrudd på tidens linje. Kraftfulle hendelser slo inn i tiden og endret dens løp.

Vårt liv, i det helt personlige, har også en slik kronos-dimensjon – en tidslinje som kan vare noen tiår. Det åpne spørsmål ved terskelen til et nytt år er om du og jeg vil komme til å oppleve begivenheter av slik kairos-karakter: opplevelsen av en viktig hendelse, eller en avgjørende vending, i eget liv. Kanskje vi til og med kan våge å tale om en guddommelig ledelse eller kallelse, eller hva det nå måtte bli...

Gud, hva har du gjemt for hver av oss i år 2009?. Det spørsmålet våkner uvegerlig i oss ved et årsskifte, ikke minst under et kirkehvelv, med den stillhet og ettertanke det rommet innbyr til. Livet må leves forlengs, og forstås baklengs. Dette ordet etter Søren Kierkegaard siteres iblant. Og det er jo sant: Vi vet ikke hva som møter oss der fremme. Men vi holder fast ved salmistens ord og grunner på det: «Mine tider er i din hånd». Og den hånden er forbundet med et hjerte som banker for oss.