Selv om de negative nyhetene har dominert de siste ukene, er det viktige lysglimt på den klimapolitiske horisonten ved toppmøtets åpning.
Det største håpet er knyttet til president Barack Obama. Han har gjort det klart at USA vil kutte sine utslipp og bekreftet at han vil delta under toppmøtets innspurt. Begge deler står i sterk kontrast til holdningen hos den presidenten som Obama avløste i januar. Gjennom sin motstand mot i det hele tatt å vurdere reduserte amerikanske utslipp, ble George W. Bush en fender som andre klimaverstinger behendig kunne gjemme seg bak.
Med den nye amerikanske holdningen må land som Kina og India på banen. De siste ukene har begge land kunngjort vilje til å redusere veksten i sine utslipp. I likhet med de amerikanske kuttene, er ikke de kinesiske og indiske erklæringene om mindre vekst tilstrekkelige. Men det er første gang de to landene overhodet har lovet noe som helst. Det er positivt.
En viktig front i København blir etter alt å dømme mellom nord og sør, mellom oss rike og de fattige. Sistnevnte gruppe vil med stor rett hevde at vår velstand har blitt til gjennom bruk av sterkt forurensende teknologi. De fattige landene vil derfor kreve overføring av både penger og teknologi fra oss i den rike verden slik at ikke klimabegrensninger blir en bremsekloss i kampen for å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom. Vi tar det for gitt at dette kravet vil møte stor forståelse i København.
Men den rike verden kan ikke kjøpe seg ut av klimatoppmøtet gjennom avlat. Skal klimaet på jorden kunne reddes før den globale oppvarmingen blir for dramatisk, må det gjennomføres betydelige utslippskutt. Og de største reduksjonene må tas i de land som har forurenset klart mest. Det er hos oss i den rike del av verden at det største ansvaret for et vellykket toppmøte i København ligger.