I dag ligger Gaza i ruiner og Vestbredden spises gradvis opp av de israelske bosettingene. Finnes det noen fremtid for det palestinske folket? Eller for Israel, som legger internasjonale rettsprinsipper døde og bygger sin eksistens på bruk av rå makt?
Det var ikke Hamas som ensidig brøt våpenhvilen i desember. Redaktør Erling Rimehaug i Vårt Land var en av de første som slo fast dette. Han skriver at Israel hadde planlagt operasjonen i Gaza i et halvt år og at man bare ventet på en anledning til å angripe. For å fremprovosere en slik anledning gikk israelere 4.nov. inn i Gaza og drepte flere palestinere.
Smadringen av Gaza føyer seg inn i en strategi Israel har fulgt gjennom hele sin 60-årige historie, nemlig å gjøre livet for palestinerne så vanskelig som mulig. President Shimon Peres, fredsprisvinneren, bekreftet dette ettertrykkelig i sin tale 14. januar: «Vår hensikt er å rette et hardt slag mot folket i Gaza, slik at de vil miste lysten til å skyte mot oss. Det er det hele.» Han innrømmer altså at dette var en folkerettsstridig kollektiv avstraffelse. Det defineres som krigsforbrytelse, og han burde vært stevnet for Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Det kommer ikke til å skje fordi Israel ikke har sluttet seg til/godkjent ICC.
Ideen om en ren jødisk stat ble lansert av sionismens grunnlegger Theodor Herzl i boka «Jødestaten» (1896). Realiseringen av denne ideen ved opprettelsen av staten Israel skulle få katastrofale følger for det palestinske folket. Israel som en jødisk stat kunne ikke realiseres i Palestina uten å fordrive folket. I det landområdet FN tildelte Israel, var nesten halvparten av befolkningen palestinere.
Etter 1. verdenskrig ble Palestina britisk mandatområde. Britene var klart projødiske og la forholdene til rette for jødisk innvandring men slo brutalt ned arabiske opprør. På 1940-tallet forandret dette seg. Nå fikk britene så mye bråk med jødene at de ga opp mandatet, og det var nettopp det som måtte til for å kunne opprette en jødisk stat. Jødisk sabotasje mot britene var således godt planlagt. Den toppet seg da Irgun-terrorister i 1946 sprengte det britiske hovedkvarteret i Jerusalem og drepte en masse mennesker.
Dette ga åpning for det som skulle skje. FN vedtok 29. november1947 resolusjon 181 om deling av Palestina i en jødisk og en palestinsk stat. Av generalforsamlingens 56 medlemsland var mange kolonimakter. De arabiske delegatene forlot forsamlingen i protest. Bak vedtaket ligger åpenbart en følelse av skyld i jødenes skjebne under krigen. Så skjer altså det paradoksale at man lar dette gå ut over palestinerne.
Juridisk var vedtaket meget problematisk. Det skapte ny rett, men samtidig måtte FN overkjøre sitt eget prinsipp om folkesuvereniteten. Den hadde palestinerne, med sine mer enn 1000 års røtter i landet. Araberstatene ville ha en juridisk utredning av Den internasjonale domstolen i Haag. Kravet ble avvist.
FN ga noe over 50 % av Palestina til Israel. Denne delen omfattet 558 000 jøder og 450 000 palestinere. Araberstatene godtok ikke FN-vedtaket og krigen brøt ut. De kapitulerte og Israel utvidet sitt område til 78 %. Mer enn 800 000 palestinere ble drevet på flukt. FN vedtok 11. desember 1948 resolusjon 194 som fastslår flyktningenes rett til å vende tilbake til sine hjem og eiendommer. Israel neglisjerte resolusjonen, og gjør det fortsatt i likhet med alle andre FN-vedtak som går Israel imot. I 1992 uttalte daværende statsminister Shamir at «uttrykket tilbakevendingsrett er en tom frase som er fullstendig meningsløs».
Hvordan denne fordrivingen skjedde, har vært og er fortsatt et tema. Forenklet kan man si at spørsmålet i dag er i hvilken grad fordrivingen var planlagt før krigen med araberstatene brøt ut. Mye tyder på det. Allerede i 1938 holdt Israels første statsminister, David Ben Gurion, en tale til ledelsen i Jewish Agency der han sa: «Jeg er for tvungen fordriving. Jeg ser ingenting umoralsk i det.» Og i en tale 7. februar 1948 sa han at han ventet seg store endringer i folkesammensetningen i landet.
Gjennom terror og massakrer ble palestinerne drevet på flukt og da krigen tok slutt, var mer enn 850 000 flyktninger registrert av FN, to tredeler av den palestinske befolkningen før krigen. FNs meglingsmann i Palestina, Folke Bernadotte, la sommeren 1948 press på israelerne for at de skulle tillate flyktningene å vende tilbake. Han argumenterte med at det jødiske folket som selv hadde lidd så mye, burde kunne forstå flyktningenes følelser og ikke behandle dem på samme vis som de selv var blitt behandlet av nazistene. Kravet ble brutalt avvist. Bernadotte ble myrdet i september 1948 av jødiske terrorister.
I 6-dagerskrigen i1967 okkuperte Israel resten av de palestinske områdene, og nye folkegrupper ble drevet i landflyktighet. Nå startet i tillegg bosettingen av jøder i de okkuperte områdene og fram til i dag er mer enn 500 000 jøder bosatt på Vestbredden. Dette er klart i strid med folkeretten, Genevkonvensjon nr. 4. I tillegg blir infrastrukturen rasert. Veier kun for jøder skjærer landskapet i biter og muren bygges over palestinsk jord. Vestbredden blir forvandlet til bantustans, kjent fra apartheidregimet i Sør-Afrika. Nelson Mandela har da også betegnet Israel som en apartheidstat.
Etter krigen i 1967 vedtok Sikkerhetsrådet i FN resolusjon 242 som påla Israel å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Resolusjonen anerkjente samtidig Israel rett til å eksistere innenfor sikre grenser, og de grensene skulle være de som fulgte våpenstillstanden etter krigen i 1948-49, ikke de som FN hadde vedtatt i 1947. Dermed hadde Israel fått FN-godkjennelse for at 78 % av det opprinnelige Palestina var israelsk, en oppsiktsvekkende konsesjon til Israel. Men etter sionistisk tankegang var dette slett ikke nok.
Hva med palestinerne? Etter årelange debatter var PLO i 1988 villig til å godkjenne FN-resolusjonen 242 som basis for en fredsavtale. Forutsetningen var selvsagt at det skulle opprettes en palestinsk stat som vedtatt av FN i 1947. I historisk perspektiv var dette å vise stor imøtekommenhet overfor Israel. PLO anerkjente altså en israelsk stat og det etter at Israel hadde tilranet seg over halvparten av det landområdet som FN i 1947 tildelte palestinerne.
I Mekka-forhandlingene i 2006 hvor samlingsregjeringen mellom Hamas og president Abbas fra Al Fatah ble etablert, gikk Hamas med på å respektere avtaler inngått av PLO, også Oslo-avtalen som nettopp er basert på en gjensidig anerkjennelse mellom staten Israel og PLO som representant for det palestinske folket. Dermed hadde Hamas reelt, om ikke formelt, anerkjent staten Israel. Har Israel reelt anerkjent en palestinsk stat? Svaret er nei. De dominerende kreftene i Israel driver en langsiktig politikk i retning av å fordrive og kvele det palestinske samfunnet.