Det bør ikke lykkes. Den reelle makten hviler også etter gårsdagens arrangement hos en junta av menn i uniform.
Det burmesiske folk er et kuet folk. De militære har styrt landet med jernhånd siden 1962. Demokratiske eksperimenter er alle slått ned. Sist gang skjedde det for 20 år siden, da forrige valg ble avholdt. Opposisjonen med Aung San Suu Kyi i spissen vant en overveldende seier. Men hun kom aldri til makten fordi de militære annullerte valget.
Siden har demokratiforkjemperen sittet mer eller mindre sammenhengende i husarrest. Hun fikk ikke komme til Oslo for å ta imot Nobels fredspris i 1991. Datteren til frigjøringshelten general Aung San fikk heller ikke delta i gårsdagens valg. Det fikk heller ingen andre fra den etablerte politiske opposisjonen. I stedet reserverte militærregimet én av fire plasser i nasjonalforsamlingen for sine egne, nektet internasjonale observatører å overvåke valget og truet burmeserne med å ta statsborgerskapet fra dem om de ikke møtte opp ved valgurnene.
Alt dette gjør at gårsdagens valg ikke fortjener annen betegnelse enn en farse. Det er åpenbart at et av verdens mest undertrykkende regimer ikke har til hensikt å gi fra seg makten. I stedet forsøker man å dyrke fram politiske marionetter som skal gi landet et skinn av legitimitet.
I denne saken har NorgeAung San Suu Kyi. Vi huser også «Voice of Burma». Ved hjelp av menn og kvinner som setter sine liv på spill hjemme i Burma, informerer radio— og tv-stasjonen i Oslo resten av verden om overgrepene som regimet står bak.
Etter søndagens arrangement fortjener slike opposisjonsgrupper enda sterkere støtte fra alle som er opptatt av demokrati og menneskerettigheter.