For 25 år siden bodde jeg i et kollektiv i Oslo sammen med en god kompis. Jeg hadde kjent denne kameraten noen år, vi hadde vært på interrail sammen og jeg følte jeg kjente han godt. Men ikke spesielt godt viste det seg. Han var nemlig homofil, og hadde ikke våget å fortelle det til noen. Det gjorde inntrykk da han stod frem.

Kirkegruppe for homofile

Min venn var kristen og engasjerte seg i det som heter Åpen kirkegruppe for homofile. Jeg fulgte hans kamp for ikke å bli avvist fra kirkesamfunnet han hadde vokst opp i (han ble avvist). Jeg fulgte hans kamp for å bli hørt, trodd og akseptert for den han var, og jeg fikk et lynkurs i hva homofilispørsmålet handler om: Menneskeverd, og frihet til å elske den man vil.

Jeg synes det er ille at det i dag, 25 år senere, fortsatt er sånn at de homofile er det største stridsspørsmålet for kirken.

Men det viktigste lærte jeg gjennom telefonsamtaler det året. Dette var før mobiltelefonens tid. I kollektivet hadde vi en felles fasttelefon med påmontert skjerm som viste tellerskrittene slik at vi rettferdig skulle betale hver vår del. For meg, som på den tiden hadde en kjæreste som bodde i USA, var det brutalt å stå og følge på telleren mens jeg forsøkte å pleie forholdet. Jeg husker at jeg noen ganger stod og tenkte: — Hvor mye er dette forholdet egentlig verdt? Men det er en annen historie. Og vi er gift i dag.

Poenget er: Siden min kompis var talsperson for Åpen kirkegruppe var han ofte i mediene. Det førte til at vårt kollektiv ble nedringt av fortvilte, kristne homofile fra hele landet. Unge menn som hadde lest om min gode venn i avisene og samlet mot i dagevis før de ringte.

Hjerteskjærende historier

Ofte tok jeg telefonen. Og i det den som ringte hørte at det var en mannsstemme som svarte, trakk han bare pusten og begynte å prate. Som regel rakk jeg ikke å si at de pratet med feil person, de bare pratet i vei. Og etter å ha hørt på hjerteskjærende historier i mange minutter hadde jeg sjelden hjerte til å avbryte og si det som det var. Slik ble jeg det året en slags ufrivillig, og etter hvert mer og mer ydmyk

sjelesørger for frustrerte homofile menn. Ikke at jeg hadde så mye å bidra med, men det var god hjelp bare å lytte, forstod jeg, før jeg kunne notere nummeret og få min kamerat til å ringe tilbake. I ettertid har jeg skjønt at disse samtalene var viktige for meg også, ung og naiv som jeg var. Jeg sluttet å fortelle sårende homsevitser i fotballgarderoben, og jeg fikk en annen respekt enn jeg hadde hatt for de som tilhører en minoritet i samfunnet. Og siden disse månedene som telefonvakt har jeg bare ristet på hodet hver gang kirkens menn diskuterer homofilispørsmålet. Jeg har respekt for at mange synes dette er et vanskelig spørsmål, men det virker som mange ikke har tenkt nok over hva dette egentlig handler om. Og det har jeg ikke respekt for.

Jeg synes det er ille at det i dag, 25 år senere, fortsatt er sånn at de homofile er det største stridsspørsmålet for kirken. Det burde vært spørsmål om hvordan vi behandler asylbarna, tiggere, mobbeofre eller flyktninger som engasjerer i kirkedebattene. Eller eksistensielle saker som klimaet. Men det er ikke det, det er de homofile. De er viktigere enn alt annet. Virker det som.

Reagerer med å melde seg ut

Man bygger neppe en folkekirke på den måten. For kort tid siden fortalte Fædrelandsvennen om rekord i antall utmeldinger fra kirkennasjonalt og lokalt etter siste kirkemøtet der homosaken dominerte. De som melder seg ut er også veldig opptatt av homofilisaken, de tapte sin sak på siste kirkemøte og reagerer med å melde seg ut. Nok en gang ser vi altså en polarisering mellom tilhengere og motstandere av homofiles rettigheter i kirken.

Jeg sluttet å fortelle sårende homsevitser i fotballgarderoben, og jeg fikk en annen respekt enn jeg hadde hatt for de som tilhører en minoritet i samfunnet.

Noe som gjør at kirken også skaffer seg et problem overfor alle de andre (fortsatt 3 millioner over 15 år) medlemmene som ikke mener dette spørsmålet er altoverskyggende.

Kirken bør romme sterke meningsmotsetninger, men det er et problem når én sak overskygger alt annet. Midt i kirkens store reform med skilsmissen fra Staten, kan man få inntrykk at det kun er homofile det handler om.

I 2012 ble Grunnloven forandret slik at staten nå bygger på «vår kristne og humanistiske arv», og kirkens løsrivelsesprosess er godt i gang. Staten skal ikke lenger bestemme over kirken, derfor blir det mer avgjørende hvem som sitter i bispedømmerådene og er representanter på Kirkemøtet. Valgkampen er i gang. Valget er til høsten, og årets store nyhet i den forbindelse har vært at det har blitt snakk om valglister. Tradisjonelt har de lokale menighetsrådene og medlemmene av nominasjonskomiteene foreslått kandidater og blitt enige om en valgliste. I år kan medlemmene bli utfordret av to nye lister i kampen om hvem som skal styre kirken. Den ene listen frontes av nettverket «Levende folkekirke», og den andre av «Åpen folkekirke». Den første vil holde de homofile utenfor kirken, den andre vil invitere dem inn. Grovt sagt.

Likekjønnede ekteskap

Samme låta om igjen altså: Egne lister kun fundert på dette ene spørsmålet. Øivind Benestad, frontfigur i Levende folkekirke, sa det tydelig nok til denne avis denne uka: -Det er mye som er viktig i kirken, men dette er selve testspørsmålet på bibeltroskap ved dette valget.

Det er fortsatt uklart om det blir egne lister til Agder bispedømmeråd, foreløpig virker det som om både homotilhengerne og — motstanderne mener de som er foreslått speiler mangfoldet godt nok. Ikke mangfoldet for hele folkekirken, men at det er nok kandidater som er for eller mot at de homofile skal kunne gifte seg i kirken. En oversikt Fædrelandsvennen presenterte denne uken viste følgende: 10 kandidater sier nei til likekjønnede ekteskap, fem sier ja og tre kandidater sier de ikke har bestemt seg.

Kirken må ta ansvar for at kirkevalget skal handle om noe mer enn homosaken. Kirken ønsker å være en folkekirke. - Den norske kirke skal fortsette å være der for alle som søker den, sier Kirkerådets direktør Jens-Petter Johnsen.Da må kirken unngå å redusere seg selv til kun å være en institusjon som krangler om vigselsliturgien.

Se på historien

Jeg vet at mange mener det er vanskelig, nær sagt er umulig. Men se på historien - liknende strider er løst tidligere uten at kirken har gått i oppløsning av den grunn. Jeg tenker på abortsaken, på vigsel av fraskilte, på sex før ekteskapet, for å nevne noen saker. Det er altså ingen grunn til å få homopanikk.

De som mener homofilispørsmålet er viktigere enn alt annet kirken skal være opptatt av burde tatt telefonen i kollektivet mitt i Stensgata i Oslo. Da hadde svaret vært enkelt: Velkommen hjem, og godt valg.