I Norge har vi har klart å kombinere økonomisk vekst og konkurranseevne med lav arbeidsledighet, gode velferdsordninger og små økonomiske forskjeller mellom folk. Men det er tegn på at den norske samfunnsmodellen er i ferd med å forvitre.Rapporten NordMod 2030 som kom i høst beskriver tre grunnpillarer for vår samfunnsmodell:
1. Statlig styring av den økonomiske politikken.
2. Et offentlig velferdssystem.
3. Et velorganisert arbeidsliv.
Sosial og økonomisk trygghet
Den økonomiske politikken har hatt høy sysselsetting som et hovedmål. Vårt velferdssystem har gitt sosial og økonomisk trygghet for befolkningen, og bidratt til fleksibilitet og omstillingsevne i næringslivet. Et velorganisert arbeidsliv har sørget for en rimelig lønnsvekst og små lønnsforskjeller. Vårt høye lønnsnivå har på den annen side tvunget fram høy produktivitet i næringslivet.
EU har liksom Norge hatt som et av sine hovedmål å skape velstand og gode liv for befolkningen. Men man har valgt en helt annen vei for å nå dette målet: EUs fire friheter — fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester. Det indre markedet, med en mest mulig deregulert og privatisert økonomi, skal skape vekst og velstand.
I Norge har arbeidsledigheten holdt seg lav, mellom 2 og 4 prosent, i stort sett hele etterkrigstiden, mens den i EU har ligget langt høyere. Etter finanskrisen har arbeidsledigheten ytterligere forverret seg i Syd-Europa, og ligger nå på hele 25 prosent (enda høyere blant ungdom) i Spania og Hellas. Totalt er det nå ca. 25 millioner registrerte arbeidsledige i EU. I dette perspektivet har EU-prosjektet vært ganske mislykket - å ha arbeid er en viktig forutsetning for et godt liv. Arbeidsledighet fører til fattigdom og nød.
Ulikhetene vil øke
Den markedsliberalistiske tenkningen i EU har blitt utfordret av den franske økonomen Thomas Piketty, som har vist at når økonomien får fritt spillerom, vil kapital-eierne få stadig større del av verdiskapningen, og ulikhetene øke. En rapport fra OECD (Focus on inequality and growth) i desember konkluderer med at ulikhet er hemmende for økonomisk vekst. Flere toneangivende økonomer er av samme oppfatning. Den norske samfunnsmodellen viser seg å være en bedre modell for å skape vekst og velstand enn EUs frie flyt.
En annen rapport som kom i høst, Mot et tredelt arbeidsliv (de Facto), skildrer hvordan deler av norsk arbeidsliv er kommet under sterkt press etter at EU ble utvidet østover i 2004 og 2007. Gjennom EØS-avtalen ble Norge del av et stort felles, grenseløst arbeidsmarked. Arbeidstagere fra land i Øst-Europa med høy arbeidsledighet og lavt lønnsnivå har naturlig nok vært interessert i å søke jobb i Norge med lav arbeidsledighet og høyt lønnsnivå, og vi har de siste årene sett en formidabel arbeidsinnvandring fra Øst-Europa.
Dette har medført press på norske lønninger og arbeidsmiljø. I mange bransjer (bygg og anlegg, hotell og restaurant, transport, fiskeri, renhold, helse og omsorg) er det et voksende problem med uoversiktlige og til dels uverdige arbeidsforhold. Et økende antall arbeidstagere har midlertidig arbeid, ofte via bemanningsbyråer eller utenlandske selskaper. Lønnsnivået presses nedover og organiseringsgraden synker.
Økt andel innleid arbeidskraft
EU-systemet jobber konsekvent for å deregulere arbeidslivet gjennom direktiver og dommer i EU-domstolen. Vikarbyrådirektivet som ble innført 1.1.2013 skulle sikre at utenlandsk innleid arbeidskraft får samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstagere. I realiteten har direktivet bidratt til økt andel av innleid arbeidskraft og sosial dumping i utsatte bransjer. Mange arbeidsgivere forsøker å omgå arbeidsmiljøloven og tariffestede rettigheter vha. kreative løsninger, som å definere innleid arbeidskraft som entreprise eller å definere ansatte som selvstendig næringsdrivende og derved unngå arbeidsgiveransvar. Offentlige omsorgsoppgaver overtas av internasjonale selskaper som konkurrerer ut norske tilbydere ved å gi sine ansatte dårligere lønns- og pensjonsvilkår, og ved kreativ skatteunndragelse. I tillegg kommer direkte arbeidskriminalitet, som er et økende problem.
Det burde være mer offentlig debatt om EU-tilpasningene som foregår gjennom EØS-avtalen, og hva som skjer i arbeidslivet. Norge bindes i økende grad til EUs fri flyt-regime, som står i sterk motsetning til den suksessrike norske modellen.
I begge rapportene nevnt ovenfor uttrykkes bekymring for at vår norske samfunnsmodell kan være i ferd med å forvitre. Denne bekymringen ga også Jonas Gahr Støre uttrykk for i Dagens Næringsliv i høst. Trenden i arbeidslivet er lavere organisasjonsgrad, større lønnsforskjeller og flere midlertidige ansettelser. Er det en slik utvikling vi ønsker?