De fire stortingsrepresentantene sier til VG at det rød-grønne alternativet med Ap, SV og Sp er en så stor trussel at regjeringspartiene må ta det på alvor. De mener forliket om budsjettet viser at Frp ønsker å fremstå som en forutsigbar og pålitelig medspiller på borgerlig side, og at tiden er moden for et mer forpliktende samarbeid.

Ved kommunevalget i fjor høst fikk Frp 12 nye ordførere og 40 varaordførere. I kommunene er Frp blitt et parti med betydelig innflytelse, men et tilsvarende samarbeid i rikspolitikken har ikke vært mulig. Lett blir det neppe nå heller, og at de fire Høyre-representantene ikke vil stå åpent fram i VG, forteller om hvor følsomt dette temaet fremdeles er.

Carl I. Hagen går av som partileder neste år, og hans drøm er å oppleve et Frp i regjeringsposisjon som kronen på sitt politiske verk. Partiet har lenge kjempet for å bli stuerent og spiselig for andre partier på Stortinget. Sist vinter var Frp på frierføtter i både Høyre og Kristelig Folkeparti, men møtte stengte dører. Men etter budsjettforliket som ble inngått for en uke siden, synes klimaet å ha blitt mildere.

Frp er jokeren hvis det skal stables et flertallsalternativ på bena på den ikke-sosialistiske siden til valget i 2005. Minst spiselig er Frp for KrF. Et forpliktende samarbeid er så alvorlig at før kommune— og fylkestingsvalget i fjor sendte partiet sentralt ut melding til lokalpartiene om at de skulle sky samarbeid med Frp som pesten. Siden den gang har det rød-grønne alternativet dukket opp, og det kan tvinge KrF til å tenke i andre baner om partiet er interessert i å beholde regjeringsmakten.

Den inngrodde skepsisen til Frp synes nå på vikende front i regjeringspartiene, og det kan åpne for et mer forpliktende samarbeid. At partiet allerede neste år kan få innpass i en eventuell borgerlig regjering, er likevel utenkelig. Men klarer Frp over tid å opptre som en pålitelig og forutsigbar støttespiller, åpner det også for å bli tatt inn i regjeringsvarmen på et senere tidspunkt.

For norsk politikk er det bare positivt om det utkrystalliserer seg klare alternativer på høyresiden og venstresiden før valget i 2005.