Men selv om regjeringen makter å leve opp til en slik ambisjon, vil en pensjonsreform ikke kunne settes ut i livet før det har blitt vedtatt omfattende lovendringer i Folketrygdloven. Det krever sin tid, både i departementet og i Stortinget, og kan lett dra seg over i neste stortingsperiode. Sannsynligheten for at Stortinget da har et annet flertall er stor, og dersom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ikke enes om pensjonsreformene i denne perioden, kan vi få en omkamp om pensjonsreformen etter valget i 2005. En så omfattende reform som griper dramatisk inn i enkeltmenneskenes levekår bør derfor være et fellespolitisk prosjekt og iverksettes som resultatet av et nasjonalt kompromiss. Pensjonssystemets legitimitet vil avhenge av at det ikke er blitt til gjennom kampvoteringer.Innføringen av Folketrygden i 1967 var nettopp uttrykk for et slikt nasjonalt konsensus. Den ble innført av den borgerlige Borten-regjeringen med tverrpolitisk oppslutning, men hadde vært under planlegging i Gerhardsen-regjeringen.Derfor er det å håpe at også den største sosialformen etter Folketrygden kan vedtas med et bredt politisk flertall. Selve forarbeidet i pensjonskommisjonen burde langt på vei borge for det, hvor de fleste partiene har vært representert og hvor Arbeiderpartiet mønstrer så sterke navn som Hill-Marta Solberg og tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, den siste rett nok ikke som partirepresentant.Og mye tyder på at nettopp Arbeiderpartiet kommer til å spille en nøkkelrolle i den videre behandlingen av pensjonsreformen. For selv om Hill-Marta Solberg måtte få partiledelsens støtte til hovedlinjene i kommisjonens reformforslag, puster LO partiet i nakken. LO-leder Gerd-Liv Valla har allerede kommet med utspill som tyder på at man der ikke godtar selve hovedpremissene for pensjonsreformen. Det gjenstår derfor et betydelig politisk håndverk for at pensjonsreformen kan settes ut i livet med et bredt politisk flertall bak seg.