Det var teksten på bannerne foran rådhuset i Belfast en formiddag i 2008 En lang kø sneglet seg fremover; øyensynlig som ledd i en større underskriftskampanje. Saken, fikk vi vite, gjaldt en omstridt vannavgift som innbyggerne gjennom samlet aksjon gjennom tre år hadde nektet å betale. På spørsmål om hvordan de lyktes i å gjennomføre en ulydighetskampanje mot myndighetene, fikk vi vite bakgrunnen:
Flere år tidligere hadde lokale myndigheter overlatt styringen av distriktets vannforsyning til private aktører. Mens utgiftene tidligere inngikk i det generelle avgiftssystemet, krevde det private selskapet årlig vannavgift på gjennomsnittlig to-tre tusen kroner fra hver husholdning, mens kommunale avgifter fortsatte å øke. Dette fant innbyggerne seg ikke i, og et tverrpolitisk flertall av befolkningen koordinerte et effektivt virkemiddel; ved å iverksette kollektiv betalingsnekt av separat vannavgift. Hver dag, en måned i året, delte aksjonistene ut et ferdig tekstet skriv adressert til byens myndigheter der alle som ville delta meddelte at de nektet å betale og begrunnet hvorfor. Man underskrev i tillegg på felleslister. Det personlige og forpliktende brevet, med avsenders navn og adresse, ble postlagt på vanlig måte.
Det interessante ved denne kollektive aksjonen var at den virket. Gjennom tre år hadde så mange innbyggere solidarisert seg med prinsippet i saken at det ikke nyttet med kollektive straffetiltak, uten samtidig å skape en unison opprørsstemning.
Tankene gikk til hjemlige protester som til tross for at frustrasjonene deles av flertallet, likevel sjelden fører frem, fordi bare en lite mindretall engasjerer seg aktivt. Fordi så få bryr seg med annet enn hva som direkte angår dem selv. Hva om nordmenn hadde aktivert et solidarisk opprørsgen når offentlige vedtak går over stokk og stein? Det er ikke her snakk om sivil ulydighet som våpen mot alt man ikke liker; det vil føre til anarkistiske tilstander. Det handler om evnen til å koordinere en felles harme, når et offentlig styringsverk ikke tar massive protester til følge og retter opp misgrep.
Vi makter sjelden å samkjøre felles frustrasjoner og derved få en reell sjanse til å iverksette effektive, fredelige aksjoner mot vedtak som er i sterk konflikt med folkeflertallet. Våre folkevalgte derimot, har for lengst lært leksen for å få gjennomført sine planer: Ved hjelp av strategisk, tverrpolitisk samkjøring og under dekke av økonomisk nødvendighet, kan en folkevalgt forsamling valse over sine egne velgere, med loven på sin side. Men ikke med retten, hvis flertallet i folket ønsker andre løsninger.
Det evig aktuelle spørsmålet om demokratiets innhold må stadig utfordres, før det mister substans og bare i navnet minner om folkestyre. Misbruk av makt kan skje i demokratiske, så vel som i totalitære samfunn. Et samfunn som overlater politisk aktivitet til noen få gjengangere og ikke stimulerer aktivt til befolkningens felles ansvar og deltakelse, ender opp med at noen få sterke folkevalgte får styre samfunnet mer eller mindre som de lyster; også mot folkeflertallets ønsker. Misbruk tydeliggjøres også når andre regler gjelder for myndighetsutøvere enn de som gjelder ellers i samfunnet.
Godt da, med mediebedrifter som støttespillere for folket, når de beskriver myndighetenes aktiviteter; også med pinlige eksempler på offentlig ignoranse. Som avsløringen av skandalen med eiendomsskatten i Kristiansand; der fellesregning ble sendt til en enkelt eier, som må innkassere fra de andre. I andre land hadde man neppe prestert lignende, i visshet om at rasende betalingsofre plent hadde nektet å betale og dessuten forlangt å få tilbakebetalt.
Men nordmenn? Uansett hvor usannsynlige enkelte vedtak virker; lyder klagen mer som Trumpeterstråle i «Peer Gynt»: «Jeg protesterer for all verden, men følger villig med på ferden». Vi strekker oss til fakkeltog, men nøler med å gi solidarisk støtte til saker som ikke rammer personlig; også når vi for prinsippets skyld burde gjøre det. Vi vet at Norge er et godt land for de fleste. Derfor kvier vi oss for aksjoner som kan mistolkes som generelle opprør.
Det kan være den ambivalente holdningen å være både sint i enkeltsak og takknemlig for alt det som er bra, som gjør at nordmenn flest godtar saker som ikke aksepteres andre steder. Som den ustyrlige bomfinansieringen, med bomstasjoner over alt. Ikke noe annet land på kloden har funnet på en så forunderlig veifinansiering, selv om det kan koste dyrt på motorveier i flere land. Det er uforståelig for alle andre enn nordmenn at man må betale avgift for å kjøre på veier som ikke er bygget. Vanlig rasjonalitet strekker ikke til når det gjelder å bedømme denne særnorske praksisen.
Flere sentralt plasserte byråkrater ler også seg imellom og sier at lokale myndigheter burde ha vært beskyttet mot seg selv. Nå sitter de i klisteret og må selvfinansiere veier som er statens ansvar. Fordi de har innbilt seg og andre at sentrale myndigheter ellers ville la det gå årtier før lokalmiljøet blir velsignet med utbygging. Mens ekstrafinansiering «under bordet» for å få fortgang i prosesser ellers rammes av straffeloven, har myndighetene ved hjelp av slike kommunale avgifter kunnet fylle statskassen med tiloversblevne milliarder, fra det som bilistene har innbetalt i ordinære årsavgifter på motorkjøretøyer.
Hvilke demokratiske, rike og utviklede land våger å ikke utvikle normal infrastruktur som del av offentlig ansvar? I hvilke andre land betaler man for å kjøre på ikke eksisterende veier? Hvorfor aksepteres «Ville Vesten»-tilstander i eiendomstaksering?
Kanskje vi har noe å lære av innbyggernes solidaritet i Belfast. Også når en prinsipielt viktig sak bare har økonomiske konsekvenser for et lite mindretall.