2014 har vært et uår for kloden, slo Bergens Tidende fast på årets nest siste dag. Som en våt klut la lederartikkelen seg over alle tilløp til ubegrunnet tilfredshet.
Mange la ut kort på Facebook der de påsto at 2014 var et flott år. Men i Bergen vet de bedre. Folk har latt seg lokke til å være positive, enda året ikke egentlig var så godt for dem, som det sto innledningsvis. Resten var en katalog over fjorårets tristesser; flyulykker og ebola, økonomisk krise og tortur, Syria, Gaza og malaria. Det var som om en premenstruell Dante hadde redigert Hvem, Hva, Hvor 2014.
Faglig var det lite å utsette på artikkelen. Journalistikk er evnen til å beskrive sveitserost utelukkende som en samling store og mindre hull. Påstander om at det er ost mellom hullene må behandles med den ytterste skepsis.
Det var sant alt som sto. Midtøsten har vært et utrivelig sted i 2014, Vest-Afrika ikke stort bedre. Men det er ikke den eneste sannheten. To dager før jul var Steven Pinker medforfatter av en artikkel i Slate. Verden kollapser ikke, skrev Pinker, og fortsatte: Bry dere ikke om nyhetsoverskriftene, vi har aldri levd i så fredelige tider som nå. Pinker er professor i psykologi ved Harvard og kjent for å fortelle den sannheten pressen helst ikke vil høre, den om at det meste går mye bedre enn før. Statistikkene er vedvarende dementier av det journalistiske verdensbildet. Kloden opplever færre kriger, færre drap, færre døde spedbarn, færre fattige. Noe går feil vei, mye går rett.
Jeg var innom Pinker for et par år siden, og ser av arkivet at jeg var i bedre humør enn min kollega i Bergen. Hva ville skjedd, skrev jeg, hvis hver større redaksjon fikk en journalist som utelukkende graver etter positive, veldokumenterte, vesentlige nyheter?
Flere forsøk viser at artikler med konstruktiv vinkling blir delt og likt langt oftere enn negative artikler om samme sak
I etterkant har jeg oppdaget at det finnes et land hvor de eksperimenterer med slikt, og det ligger sannelig ikke langt unna. Det kommer ikke tydelig fram i Borgen, men Danmark har journalister som leter systematisk etter håp og løsninger der andre bare ser krise og problemer.
I september laget Information, en avis som ikke er fremmed for tanken om at verden er et vanskelig sted, en hel utgave bare med positivt vinklete artikler. Selv i Syria fant redaksjonen håp. Sjefredaktør Christian Jensen fortalte etterpå at det som overrasket ham mest, var at redaksjonen ikke på noe tidspunkt måtte kompromisse med journalistiske metoder eller prioriteringer. Tvert imot viste den glade avis, som den ble kalt, at journalistikkens kritiske analyse saktens kan inspirere og vise måter å løse samfunnsproblem på, som redaktøren oppsummerte erfaringene for danske Journalisten. Forsøket besto for det meste av at avisen ikke nøyde seg med elendighetsbeskrivelsen, men fortsatte med å spørre kildene etter løsninger. Da skjedde det samme som Danmarks Radio opplevde i 2012. Nyhetsredaksjonen hadde laget en rekke saker om resistente bakterier som herjet på svinefarmene. Bekymringen var stor. Der flagget følger flesket blir det fort en nasjonal oppgave å holde svinet sunt. Etter å ha terpet på hva krisen kunne koste landet og landbruket, bestemte redaksjonen seg for å sale om og finne ut om noe kunne gjøres. Undersøkelsene ledet til en bonde i Nederland som hadde løst problemet ved å la ufarlige bakterier ta knekken på de farlige.
I september laget Information, en avis som ikke er fremmed for tanken om at verden er et vanskelig sted, en hel utgave bare med positivt vinklete artikler. Selv i Syria fant redaksjonen håp.
Lokalavisen i Albertslund skrev leserne langt inn i angsten med artikkel etter artikkel om over 100 brannstiftelser i byen. Så skiftet redaksjonen gir og begynte å spørre myndigheter og eksperter hva som måtte til for å stoppe brannene. Da skjedde noe underlig. Borgerne forlot lenestolen og håpløsheten og engasjerte seg, forteller Finn Due Larsen, journalist på Albertslund Posten. Gi dem et håp, så blir passive lesere brått til aktive borgere.
Konstruktiv journalistikk, kaller danskene denne måten å angripe verden på. Metoden høres bare ut som en selvmotsigelse til den faktisk blir forsøkt. Gravejournalistikken har ofte som premiss at alt som er skjult, er råttent. Men også de gode løsningene kan være vanskelige å finne. Flere burde gravd i forskningsrapporter og analyser av at politikk ofte virker etter intensjonene.
Ulrik Haagerup, som er nyhetsdirektør i Danmarks Radio , mener at det journalistiske fag har en innebygget systemfeil. På Journalisthøgskolen lærte vi at en god sak er en dårlig sak. Hvis noen vil ha en positiv sak i avisen, må de sette inn en annonse, sa han på et folkemøte i sommer. Temaet var: Hvorfor er journalister så sure?
Haagerup var grundig i selvkritikken. Det verdensbildet journalistene samlet tegner, er skjevt. Du blir ikke løftet. Det finnes ingen muligheter, sa han.
Folk leser stadig mer det andre har anbefalt. Deling i sosiale medier er den nye valutaen for avisene. Da blir det også økonomisk fornuftig å stille spørsmålet: Ok, nå har vi hørt ganske mye om hva du strir med, hvordan tror du problemet kan løses? Flere forsøk viser at artikler med konstruktiv vinkling blir delt og likt langt oftere enn negative artikler om samme sak.
Den ene norske pleieren som ble smittet av ebola fikk en voldsom dekning i norske medier. Men var ikke de 325 som øyeblikkelig meldte seg for å ta hennes plass, en større nyhet? Smitten er en åpenbar trussel, men massiv innsats av helsepersonell er det viktigste tiltaket for å fjerne den. Hvorfor skulle det siste være mindre viktig enn det første?
Begge deler skjedde i uåret 2014. Det hadde vært fullt mulig å skrive en like sann og like realistisk leder som konkluderte med at vi også i fjor så utallige eksempler på håpets seier over fortvilelsen.