Besværlig nærdemokrati

Begrepet «borettslag» oser fortsatt av gjenreising, sosialdemokrati og fellesskapsløsninger, flere tiår etter at den norske etterkrigsperioden er blitt historiepensum. For selv om markedsøkonomien gjorde sitt inntog også i borettslagene på 1980-tallet, da så mye annet ble liberalisert, er denne måten å organisere boligbygging på fortsatt oppegående, og fortsatt utgjør den i sin natur en fellesskapsløsning. I vår kultur betyr det at demokratiske prinsipper skal legges til grunn for styring av mye som angår den enkelte beboers økonomi og hverdag.

At det til tider byr på utfordringer, har vi kunnet observere gjennom våre reportasjer fra Slettheitoppen Borettslag de siste par ukene. Det består av fem blokker med til sammen 200 leiligheter øverst på Slettheia i Kristiansand — leiligheter som tradisjonelt har ligget i nedre prissjikt i markedet, og som i sum utgjør et miljø med en spennende, etnisk og kulturell bredde.

Nå er situasjonen at et flertall på mer enn to tredeler av de som har avgitt stemme, ønsker å investere 100 millioner kroner ikke bare i nødvendig oppussing, men også i bygging av nye, vindskjermede balkonger. Det vil utvilsomt heve kvaliteten på den enkelte leilighet, men samtidig medføre så kraftig økning av fellesgjeld og husleie at enkelte av beboerne sier de ikke vil ha råd til å bo der lenger. I tillegg frykter de at prisen ved salg av leiligheter ikke vil reflektere økningen i fellesgjeld.

Så langt har det vært gjennomført tre ekstraordinære generalforsamlinger i sakens anledning, og det ser ut til å gå mot en fjerde. Saksdokumentene er omfattende og debattemperaturen høy.

Vi har ingen grunn til å tro at ikke alle spilleregler er fulgt. Det hindrer likevel ikke at et spørsmål av etisk karakter presser seg fram: Hvor langt kan et flertall gå i å pålegge et mindretall økonomiske forpliktelser som mindretallet oppfatter som ikke-bærekraftig? Vi hverken kan eller vil komme med noen bastant oppfatning av hva som er rett, men finner det på sin plass å formulere spørsmålet.