17. mai 1966 står tjuefire år gamle Bob Dylan fra Hibbing, Minnesota på scenen i Free Trade Hall i Manchester, England. I moteriktige klær, gulbrun tweed-dress, svart skjorte og spisse sko, står han i ro og synger, kun med gitaren og munnspillet som akkompagnement. Han er folk-bevegelsens største ikon, på etterlengtet turné på øyriket, men likevel er atmosfæren avventende. Dylan har ikke sagt noe mellom låtene, og sangene publikum forventer, har heller ikke blitt spilt. Når de siste tonene av «Mr. Tambourine Man» dør ut, utløser den betinget applaus blant de bortimot to tusen i konsertsalen. Syv låter, men ingen «protestsanger». Kanskje etter pausen, undrer publikum.
Ukjente musikere
Dylan kommer ikke alene inn til andre sett, forteller Petter Fiskum Myhr i den fine boka «Bob Dylan» (2012). Han har med seg fem ukjente musikere, kledd i fløyelsdresser i sterke farger.
Bandet kjører i gang «Tell Me, Momma». Volumet er så høyt at lyden forvrenges, men Dylan synger med en stemme som er tøff og forførende på samme tid. Han står ikke lenger i ro. I begynnelsen av neste låt snakker han til publikum, som for å forklare retninga: «This is called ‘I Don’t Believe You’, it used to be like that, and now it goes like this.» Folk-disiplene i salen kjenner ikke igjen den opprinnelig akustiske låten i rockearrangement.Senere prater han til dels uforståelig mellom låtene, sannsynligvis på grunn av rus, men når han befinner seg i musikken, er han klarheten selv. Under introduksjonen til «Like A Rolling Stone» roper plutselig en publikummer «Judas!», men Dylan bøyer ikke av. Han irettesetter kverulanten, og gir bandet beskjed om virkelig å skru opp volumet før låten trommes i gang.
.. Dylan er redd for å ende opp som Protestsangeren, venstresidas alibi.
Dylans poetisk-musikalske raptus fra begynnelsen av 1965 og fram til ei angivelig motorsykkelulykke i Woodstock i juli 1966, som gir ham muligheten til å hvile, resulterer i et vell av nye og mer personligelåter. Borte er den politiske og kulturelle tematikken fra de mange berømte protestsangene.
Politisk tilbaketrekning
Men allerede med låten «My Back Pages» fra «Another Side of Bob Dylan» (1964) innvarsler artisten politisk tilbaketrekning. Ifølge Mike Marqusee i boka «Den onde budbæreren» (2006) skyldes det at Dylan er redd for å ende opp som Protestsangeren, venstresidas alibi. I ei omskiftelig tid, med store sosiale— og samfunnsmessige endringer, frykter han for friheten til å utforske følelsene og skrive om sine egne erfaringer. Han vil skrive poetiske sanger heller enn å dvele ved opptrappinga av den håpløse krigen i Vietnam, kald krig, splittelsen i borgerrettsbevegelsen eller materialismens vederkvegelse: «I ettertid er det tydelig at Dylans altfor tidlige politiske resignasjon ikke bare gjenspeilte påkjenningene ved opprør og reaksjoner, men også forbrukersamfunnets nådeløse innpakning av menneskers erfaringer og identitet,» skriver Marqusee.
Fy-ropene hagler fra innbarka folk-tilhengere. Dylan forlater scenen etter et kvarter...
«Bringing It All Back Home» (1965), det første albumet i den såkalte elektriske trilogien, har allerede vært ute i tre måneder når Dylan står klar på Newport Folk Festival i juli. Sammen med Paul Butterfield Blues Band og Al Kooper overrasker han arrangøren ved å spille elektrisk. Fy-ropene hagler fra innbarka folk-tilhengere. Dylan forlater scenen etter et kvarter, men etter overtalelser kommer han tilbake og avslutter alene med to akustiske låter. Mentalt er han alt på vei videre. Der har han vært siden han fikk offentlig støtte av Johnny Cash.
Utvider populærmusikkens parametre
Noen dager etter festivalen kommer «Highway 61 Revisited» ut, før dobbeltplata «Blonde On Blonde» avslutter trilogien 16. mai 1966. Albumene - og da spesielt det siste - utvider populærmusikkens parametre. «That thin, that wild mercury sound» er artistens egne ord om lydbildet på plata, som er spilt inn natterstid i Nashville. Uttrykket skapes av gitarer, bass, orgel, piano, slagverk, munnspill - og Dylans stemmeklang og vekselvis innsmigrende, ertende og melankolske frasering. I «Bob Dylan In America» (2010) beskriver Sean Wilentz hvordan Dylan sitter i studio og omarbeider tekstene, som en slags Rimbaud eller beat-poet, mens session-musikerne venter. Iført svarte solbriller flikker han på ord, navn og paradokser. Nye assosiasjoner og symboler legges til, metrikken endres. Prosessen gir til slutt det produsenten Bob Johnston kaller «soul feel».
Dylan understreker at han ikke er opptatt av estetiske konvensjoner i kunsten.
Fotografiet på coveret av «Blonde On Blonde» er et uskarpt nærbilde av Dylan. Fotografen Jerry Schatzberg forteller at artisten selv plukket ut bildet. I ettertid kan vi forstå hvorfor: Dylan understreker at han ikke er opptatt av estetiske konvensjoner i kunsten.
«Music should never be harmless,» har Robbie Robertson sagt en gang. Det kunne like gjerne vært Bob Dylans utsagn. I «Chronicles Vol One» fra 2004 står det ingenting om Newport 1965 eller Manchester 1966, men memoarboka til Dylan vier plass til sangene som formet ham i ungdommen: «They were my preceptor and guide into some altered consciousness of reality, some different republic, som liberated republic.» For oss åpner Dylan et liknende kunstnerisk landskap - som både gir og utfordrer.