Dette er ikke et nytt tema i Agder. Mange kommuner og begge fylker har laget strategier og planer som helt eller delvis fokuserer på internasjonalisering. For noen år siden var jeg involvert i en prosess for å lage en internasjonal strategi for Agder. Jeg representerte en liten frivillig organisasjon som arbeider med bistand og utviklingshjelp, med vekt på kultur og sosial utvikling. Jeg hadde vel en følelse av at mine synspunkter ble marginalisert i møtet med tyngre argumenter presentert av saksbehandlere og næringslivet.

Jeg er spesielt opptatt av rollen til det sivile samfunn og internasjonalisering som fokuserer på bistand og utviklingshjelp, inklusive humanitær bistand. Det finnes et stort antall mennesker og frivillige organisasjoner i Agder som investerer penger og tid, og gjør en stor innsats. Disse menneskene forstår sin innsats primært som folk-til-folk hjelp, som humanitær hjelp, eller som ren nødhjelp. Bare i liten grad forstår de det som en del av en større internasjonaliseringsstrategi.

Vellykkede internasjonaliseringsaktiviteter

Det som er felles for disse aktivitetene er følgelig at de knapt har noe felles. De er oppstått på forskjellige tidspunkt, innenfor forskjellige kontekster, og med utgangspunkt i enkeltpersoner som brenner for et eller annet og oftest arbeider uselvisk i årevis. De har startet på et lokalt plan, og de forholder seg til lokale plan i samarbeidslandet. Det finnes få koblinger, utveksling av informasjon, og læring på tvers av disse aktivitetene.

En del grunnleggende viktige aspekter ved vellykkede internasjonaliseringsaktiviteter kan identifiseres.

• Verdigrunnlaget for god internasjonalisering må fokusere på både personer og gruppen de tilhører. De behovene de har må være utgangspunktet for samarbeid. Fokus må være på hjelp til selvhjelp. Hjelp til mennesker i direkte nød, for eksempel etter en naturkatastrofe, er selvfølgelig korrekt, men må raskt gå over i samarbeid som peker framover og er utviklingsfremmende.

• Det er manglende samarbeid mellom aktørene innen offentlig sektor, privat sektor og det sivile samfunn. Det gjelder også innenfor det sivile samfunn. Videre, det som eksisterer av organisering er basert på gamle innsikter og modeller og passer ikke inn i dagens situasjon. Det internasjonale folk-til-folk samarbeidet bør organiseres på en bedre og overgripende måte. Noen konkrete forslag:

1. Den kommunale Rasjahikomiteen i Kristiansand legges ned, og samarbeidet overlates til Vågsbygd menighet, som lenge har vært den viktigste samarbeidspartneren fra norsk side, og som vil stå friere til å arbeide etter sine grunnleggende verdier.

2. Kommunene i Kristiansandsregionen oppretter en Internasjonal komité. Disse komiteene må gjerne ha politisk valgte medlemmer, men må også ha medlemmer som arbeider profesjonelt med internasjonalt arbeide, spesielt bistandsarbeid og utviklingshjelp.

3. Kommunene i Kristiansandsregionen tar, sammen med sentrale organisasjoner i det sivile samfunn, initiativ til å blåse liv i Forum Sør. Dette var et meget godt initiativ som fokuserte på samarbeid på tvers av samfunnssektorer, og på å få alle gode initiativ og de som står bak til å samarbeide og løfte i flokk. Jeg var faktisk den siste valgte lederen.

• Mange internasjonaliseringstiltak er basert på mangelfull eller ukorrekt informasjon om lokale forhold, og slike tiltak faller før eller siden sammen. Jeg bodde flere år i to landsbyer i Bangladesh der folk drev med fiske. Jeg leide hus av dem, vi var gode naboer, vi spiste sammen, vi tok det rituelle daglige badet sammen i en elv, og en av naboene oppkalte et barnebarn etter meg. Likefullt hadde de hemmeligheter for meg, spesielt når det gjaldt privatøkonomi. Jeg fikk for eksempel aldri vite hva slags priser de fikk for fisken de solgte på markedet hver dag. Det bør følgelig ikke forundre oss at det for øyeblikket pågår en hektisk diskusjon i denne avisen om hvorvidt en romkvinne som periodevis holder til i Kristiansand for å tigge, eier eller ikke eier to hus i en landsby i Romania.

Tiggerne var virkelig tiggere

Fædrelandsvennen sendte et team til de samme landsbyene for noen år siden, og rapporterte i artikler at alt var såre vel — tiggerne var virkelig tiggere og det fantes ingen bakmenn. Jeg har store problemer med å forstå hvordan man kan ha tiltro til det som kommer fram etter ren observasjon eller et intervju ved hjelp av en tolk. Sannheten er aldri enkel, det er som en løk med lag på lag av sannheter.

Jeg arbeider med flere utviklingsprosjekter i Øst Europa, finansiert av Verdensbanken og EØS-midlene. Flere av dem er med og blant rom-folk i Bulgaria (der jeg også bor store deler av året). I et av disse prosjektene, finansiert av EØS-midlene, samarbeider jeg med Plovdiv Medisinske Universitet om å lære rom-folk om forebyggende helsearbeide, eller folkehelse. Jeg kurser ansatte leger om romfolks kultur, verdier og sosial organisasjon, og legene kurser i sin tur rom-folk fra store deler av landet om folkehelse. I dette prosjektet er vi også opptatt av å lære av andre, og å dele våre erfaringer med andre. Derfor er en viktig del av prosjektet at ansatte ved dette universitetet besøker Norge. I perioden 7-9 september besøkte 20 leger som arbeider med folkehelse opplysning blant rom-folk samt representanter for en rom-folk-organisasjoner, Kristiansand. De kom for å lære hva som gjøres overfor romfolk og andre etniske/kulturelle minoriteter i Kristiansand.

Unik finansieringsmekanisme

I hele Agder har, så vidt jeg vet, ellers bare Agderforskning vært involvert i et prosjekt finansiert av EØS-midlene. Dette er en unik finansieringsmekanisme, og den er tilgjengelig for norske aktører i offentlig sektor, privat sektor og det sivile samfunn. Disse midlene fokuserer på Europa, vårt eget kontinent, som Norge i større og større grad må forholde seg til. EØS midlene har et spesielt fokus på rom-folk. Den tredje finansieringsperioden planlegges nå, og de første utlysningene vil forhåpentlig komme mot slutten av 2017. Jeg anbefaler alle interesserte å følge med etter som åpningen av den tredje perioden nærmer seg.