I min hjemby er ikke dagen den samme uten at en menighet, et lag eller forening sitter klint oppi kassaapparatene i en butikk og spør ublutt om jeg vil kjøpe «et nummer». Ingen kaller slikt for tigging, selvfølgelig. Tigging har vært lite forsket på, antakelig fordi det er lite penger i det, men fenomenet er like kjent som både sex, havesyke og telefonsalg. Til det siste: Rekk opp hånden den som ikke har opplevd en innpåsliten telefonselger? Jeg visste det: Alle hendene i været. Men vi har aldri benyttet ordet tigging om den slags — selv om det kan handle om humanitære offergaver. Ordet tigging er fra norrøn, og betyr noe i retning av å «ta imot noe som blir tilbudt».

Etablerte fattigkasser

I uminnelige tider har mange i Norge vært nødt til å tigge. Ofte ble begrepet «betling» benyttet. Det var i en tid hvor nøden var stor, og enker og

foreldreløse så seg nødt til å be om hjelp fra sine medborgere. Først i 1780-årene ble vi pålagt å etablere fattigkasser. Men min hjemby Risør hadde egen fattigkasse langt tidligere. Byens første lege, Johannes Dødeloff Fürst (1710-1791), tok affære. Han var kommet til Sørlandet i 1735 i forbindelse med en dødelig epidemi som hadde rammet byen — en slags Ebola. Ikke minst fikk han sørget for rent vann, fast lege og apotek. Samtidig så han at nøden avlet tigging. Johannes gikk da til byens beste borgere og oppfordret dem til å etablere fattigkasse. Kassen ble fylt opp. Men Risør ventet faktisk en stund med å innordne seg det offentlige pålegget som etterhvert kom. Hvorfor? Jo, byens egen fattigkasse var mer rundhåndet enn det som var offentlig påkrevd.

Fattigforordningen av 1741 forbød å tigge på gårdene. Men for ordens skyld: Forbudet gjaldt for utenbygds fattige, ikke for de hjemmehørende i bygda. Det ble senere forsøkt å forby tigging i sin alminnelighet, men aldri realisert - til det hadde vi for mange som livnærte seg av betling. Med fattigkassene fulgte etter hvert fattighusene. Risørs fattighus var raust bebodd i mange generasjoner. Fattigdom og tigging passer selvfølgelig som hånd i hanske, den gang som nå.

Løsgjengerloven

Løsgjengerloven fra 1907 omfattet løsgjengeri, betling og drukkenskap. Loven ble opphevet i 2006. Da hadde forresten de siste sørlandske båtfantene gått i land for lengst, og helt konkret i Lillesand i 1956. Av de 1150 «fantene» sørlendingen Eilert Sundt registrerte i 1850, var hele 250 hjemmehørende i Kristiansands stift. Mange av dem opererte langs kysten og fikk navnet «skøyerne», og bidro sterkt til at vi fikk etablert det nye faget sosiologi.Norge har måttet ta et sviende oppgjør med hvordan samfunnet har behandlet visse gruppe mennesker: Fanter, romanifolk, sigøynere, samer og barnehjemsbarn — for eksempel. Hvordan behandles fattigfolk i dag - tiggere og for den slags skyld sosialklienter? Vi har åpenbart glemt. Av alle etater var det Vegvesenet som tok affære i Kristiansand. De krevde også politibeskyttelse da vesenet skulle rydde bort alt uvesen under Vesterbo, tiggernes tilholdssted. De ville dessuten ikke plukke fattigfolks søppel uten å benytte tang. Den famøse historien, og den etterfølgende, pinlige debatten om etablering av tiggerbrakke, satte fart i arbeidet med å utrydde tigging. Lillesand og Arendal lot seg inspirere grundigst av alle.

Salgsavgift av tiggere

I Lillesand strammes likevel grepet. Noen vil kreve salgsavgift av tiggerne som nå er blitt bladselgere: 300 kroner dagen. Her får vi minne om Erna Solbergs berømte ord som falt under et besøk i Åmli for noen år siden: «70 kroner dagen får holde!». Hun tenkte på sosialklientene. Nylig var forresten stortingsrepresentant Svein Harberg (H) på besøk i Arendal sammen med et knippe komitémedlemmer. Han fikk høre hvordan Arendal

avdekket fattigdom blant barn og unge. Hvert smau var saumfart i jakten på elendigheten, og ikke minst på udugelige foreldre. Svein Harberg ble såpass imponert og engasjert at han spurte om kommunen hadde funnet ut om elendigheten gikk i arv? Jo da, Rådmannen i Arendal kunne avsløre at de var funnet familier hvor tre generasjoner hadde vært uføretrygdet.

Dette fenomenet har både forskere og politikere skult på i lang tid: Hvordan har det seg at fattigdom går i arv? Pussig. Hvordan er det med rikdom? Rikdom har som fattigdom en sterk tendens til å risle over også neste generasjon. Verre er det ikke. For hva annet enn fattigdom kan arves etter folk som ikke eier nåla i veggen, og som dessuten nektes av samfunnet å eie noe som helst?

Trenger egen økonomi

Forskere har i hvert fall funnet ut at fattigfolk trenger egen økonomi og bolig om arverekken skal kunne brytes. Egentlig ganske innlysende, men vi nekter å gjøre noe med det. En gang fattig, alltid fattig. Barn av fattige foreldre er rett og slett «ferdigfattige».

Dagens tiggerdebatt bidrar til å rette søkelyset mot den underliggende fattigdomsproblematikken. Få er uenige i at tigging er uverdig. Men noen er helt nødt. I 2015. I Norge har vi gjemt oss bak at tigging er «et internasjonalt problem», og må derfor håndteres av andre enn oss. Vi har

dessuten oljeprisen å bale med.

Jeg spår at Norge om noen år må be om unnskyldning for hvordan vi behandlet tiggerne i 2015, slik vi har måtte gjøre overfor andre grupper tidligere. Men oppreisningen bør ikke bare gjelde for tiggere fra Romania, men i aller høyeste grad landets eget fattigfolk: Sosialklienter og rusmisbrukere, i første rekke. Vår behandling av slike grupper er etter min mening på nivå med mange bisarre eksempler fra historien.

Basardamene, som kanskje samler inn penger til fattigfolk i Romania, vil jeg for min del la få operere i fred — sammen med bladselgere fra hvor de måtte komme.