Hvis Olsen vil overleve som sykehusdirektør, har han ingen annen utvei enn å tilpasse utgiftene til inntektene. Det samme gjelder styret. Helse— og omsorgsminister Sylvia Brustad (Ap) har varslet at hun vil skifte ut styrer som nekter å utføre denne nødvendige delen av jobben. Dette er også varslet for direktører som ikke adlyder ordre.
De ansatte på Mandal sykehus kan med rette anklage Olsen for løftebrudd og dårlig ledelse. I mange år har Olsen visst at han har for mange kvadratmeter sykehusbygg og at staten ønsker han skal selge unna. I mange år har Olsen og de skiftende sykehusstyrene også visst at staten vil stramme inn på pengestrømmen til sykehusene. Likevel har de ikke tatt de kardinale grepene.
PROBLEMET FOR Sørlandet består ikke i at vi får lite penger til sykehus, men at våre 3,7 milliarder kroner skal spres på døgnberedskap på tre steder, når vi faglig sett kunne klart oss med to, kanskje ett.
Kristiansands ordfører, Per Sigurd Sørensen (H), som også er medlem av sykehusstyret, formulerer saken slik: «Fremover må vi lage en helt annen sykehusstruktur. Vi kan ikke ha tre sykehus på Sørlandet som driver med det samme.»
Han mener det er å holde pasienter og ansatte for narr å gjennomføre store kutt år etter år og samtidig si at sykehuset skal opprettholde samme tilbud som i dag. Av dette trekker Sørensen den slutningen at storting og regjering ønsker en mye større sentralisering, fordi det er for mange sykehus i Norge og på Sørlandet. Men jobben legger de på de lokale direktørene og sykehusstyrene.
SENTRALISERING er for øvrig også drevet fram av den medisinske utviklingen. Den er med andre ord både faglig ønskelig og politisk villet. Da må vi kunne forvente at vår lokale sykehusdirektør og vårt sykehusstyre har mot nok til å gjøre det som er nødvendig - uten frykt for kommende fakkeltog.