Skal man forsøke å identifisere mer ideologiske saker som vil prege årets valgkamp i landsdelen, vil forvaltningen av strandsonen åpenbart være en sak som skiller partiene på ideologisk grunnlag. Eiendomsskatten vil også bli et tema i enkelte kommuner, etter at det er blitt anledning til å skattelegge fritidsboliger, og spørsmålet om omsorg og tjenesteyting i offentlig eller privat regi.

Skole— og eldreomsorg står høyt på alle partienes programmer, hvor valgkampen snarere vil preges av overbud enn av reell uenighet.

Vi kan heller ikke se bort fra at kommunenes milliardverdier i Agder Energi kan bli et valgkamptema.

For øvrig er det gjerne enkeltsaker som fanger velgernes oppmerksomhet i den enkelte kommune, hvor det kan være vanskelig å spore ideologiske motsetninger.

Derfor er kommunevalget i så høy grad et personvalg, hvor man velger inn personer som nyter allmenn tillit, og stemmesedlene viser at dette ofte skjer på tvers av partier.

Av den grunn knytter det seg kanskje størst spenning til ordførervalgene. Ordføreren er kommunens ansikt utad og en dyktig og handlekraftig ordfører vil kunne være avgjørende for kommunens utvikling. Det har vi sett en rekke eksempler på de siste valgperiodene.

Og prosessen rundt ordførervalget i Kristiansand ved siste kommunevalg viser hvor stor makt og prestisje det er knyttet til denne posisjonen.

Kommunalminister Åslaug Haga oppfordret nylig ordførere og politikere til å gjenerobre makten fra rådmennene og kommunebyråkratene. Nå er det ikke alle som vil være enige i Åslaug Hagas bombastiske analyse av maktstrukturen i kommunene. HiAs Dag Ingvar Jacobsen tok nettopp doktorgraden på en analyse av dette forholdet, hvor han konkluderte med at vi ikke har å gjøre med noe «rådmannsvelde» i norske kommuner.

Men uansett er valget av ordfører mer enn et symbolvalg for å bekle en symbolrolle. Maktbalansen mellom politikk og administrasjon i kommunene avhenger av markante ordførere og politikere. Gir valget oss det?