Om det ikke har gått så bra med Senterpartiets hjertesaker etter at sentrumsregjeringen ble dannet etter valget i 1997, er det i alle fall grunn til å konstatere at den siste ommøbleringen i regjeringen der fiskeriminister Peter Angelsen overlot roret til Lars Peder Brekk leger et snart tre år gammelt sår. På Senterpartiets landsmøte i Sandefjord våren 1997 ble Brekk vraket til vervet som første nestleder etter et rått trekantdrama som også innbefattet Odd Roger Enoksen og Åse Grønlien Østmoe.Brekk er ikke så ulik Enoksen hverken i bakgrunn eller politisk grunnsyn. Når de nå sitter side om side i regjeringen, regner vi med at det naget de måtte ha hatt til hverandre også er borte. I så måte er det et pluss for et parti som har nok av andre konflikttemaer å hanskes med. Men da snakker vi om slikt som ikke kan løses ved å rokere taburetter. Senterpartiets hjertesaker er nemlig slik i innhold at de vanskelig kan omsettes i praktisk politikk. Derfor er det få partier der avstanden mellom retorikk og politisk handling er større enn i Senterpartiet. Brekk og Enoksen har det til felles at de forstår at det må være slik. Det er en forståelse ikke alle i partiet deler med dem.