Norsk sosialomsorg har opp gjennom årene vært et sosialpolitisk skrekkeksempel på vilkårlighet og ulikebehandling i velferdsstaten. Den økonomiske sosialhjelpen, som skal sikre hjelp til livsopphold, er blitt omtalt som vårt sosiale sikkerhetsnett. Det skal fange opp dem som faller utenom våre øvrige trygde— og velferdsordninger.Men til forskjell fra våre trygdeordninger, det være seg pensjoner, trygder eller andre trygdestønader, er den økonomiske sosialhjelpen ikke standardisert eller normert i forhold til et nasjonalt regelverk for utbetalingssatser. Sosialomsorgen administreres og forvaltes av den enkelte kommune og blir derfor gjenstand for lokale vurderinger når det gjelder nivået på stønadssatsene. Disse er gjerne styrt av kommunenes økonomi og ikke sjelden ut fra visse moralske vurderinger om hva som er et passende kronebeløp for livsopphold for sosialhjelpsklienter.Om dette fenomenet og vilkårligheten i sosialomsorgen opp gjennom tiden foreligger det bindsterke forskningsarbeider, helt fra vi fikk den første sosialomsorgsloven i 1967. I disse er sosialhjelpen blitt fremstilt som et smertensbarn blant velferdstiltakene. Mens trygdeytelsene er blitt «alminneliggjort», knytter det seg fortsatt et sosialt stigma til sosialhjelpen, ikke minst på grunn av den prosedyre som sosialhjelpssøkerne utsettes for.I tillegg kommer at sosialhjelpssatsene i mange kommuner er normert så lavt at det kan være vanskelig å få endene til å møtes, i regelen under folketrygdens minstesatser. Oppfatningene av hva som er nødvendig hjelp til livsopphold varierer til dels betydelig fra kommune til kommune. Selv om mange kommuner har laget seg standardiserte normer for sosialhjelpsutbetalinger, og dermed forenklet selve søknadsprosedyren, har ikke det nødvendigvis bidratt til å redusere forskjellene mellom kommunene.Derfor er det et bidrag til økt likebehandling og en ryddigere sosialomsorgsforvaltning når et flertall på Stortinget nå går inn for å innføre en felles sats for sosialhjelp i hele landet, slik NRK kunne melde i går.I forbindelse med stortingsmeldingen om utjevning har Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og SVs medlemmer i sosialkomiteen gått inn for en felles sosialhjelpssats som vil utjevne dagens forskjeller mellom kommunene. Så blir det opp til Sosialdepartementet å fastsette beløpets størrelse.Dermed er denne delen av det kommunale selvstyre løftet ut av kommunene. Det bør i så fall oppfattes som en seier for velferdsstaten, for forvaltningen av sosialomsorgen hører til de minst ærerike deler av det kommunale selvstyre. Det store spørsmålet blir imidlertid hvem som skal betale regningen, for et slikt pålegg vil selvsagt gjøre et nytt, stort innhugg i allerede slunkne kommunekasser.