Hvem svek hvem?

Etterveene etter Bondevik-regjeringens fall i forrige uke har vært heftige og vedvarende. Særlig er det Høyre som får unngjelde for å ha medvirket til å felle en borgerlig regjering. Nå kan det sies mye om Høyre-leder Jan Petersens atferd og opptreden i mediene etter det historiske vedtaket sist torsdag. Han har ikke nettopp bidratt til å helle olje på et opprørt hav. Og hans provoserende uttalelser om sentrumspartiene har skapt en sterkere isfront mellom Høyre og sentrumspartiene enn nødvendig. Her bør både Høyre og Jan Petersen ta selvkritikk.Men som en politisk handling er det et spørsmål om ikke Høyre opptrådte like rasjonelt og veloverveid som regjeringspartiene da det med åpne øyne felte regjeringen Bondevik. For hva slags regjering var det som gikk av i forrige uke?Selv benytter representanter for regjeringspartiene enhver anledning til å understreke at de ikke tilhører noen «borgerlig» blokk. De er ikke «borgerlige» partier, men de har posisjonert seg som «sentrumspartier» i et nytt politisk landskap hvor den tradisjonelle høyre-venstre-aksen er uegnet til å beskrive norsk politisk virkelighet i dag. Dette ble senest terpet på til det kjedsommelige av Anne Enger Lahnstein i en NRK-sending tidligere i denne uken. Og det er liten tvil om at Senterpartiets politikk ligger nærmere SV og Arbeiderpartiet enn Venstre og Høyre i sentrale politiske spørsmål.I så måte var det derfor ikke et borgerlig familiemedlem som felte regjeringen Bondevik, om vi skal følge sentrumspartienes egen retorikk. Det var ikke noe politisk brodermord. Dette politiske faktum blir understreket ved at det faktisk ikke har eksistert noe politisk samarbeid mellom sentrumsregjeringen og Høyre i store deler av Bondeviks regjeringsperiode. Høyre er blitt en vist en kald skulder av sentrumspartiene. Regjeringspartiene har ønsket seg — og nærmest forutsatt - Høyres stemmer. Men selv har de ikke ytt noe tilbake. Og det er her regjeringspartiene opererer med dobbelt bokholderi: På den ene siden fraskriver de seg sin «borgerlige» tilhørighet, på den annen side forutsetter de at høyre-venstre-aksen fortsatt eksisterer når de forventer Høyres «borgerlige» støtte og stemmer.I ord og handling har sentrumspartiene hele tiden gitt uttrykk for at det er Arbeiderpartiet som er deres ønskede samarbeidspartner. Det var først da de ble avvist her at de vendte seg til Høyre som nest beste løsning.Sett mot denne bakgrunn hadde kanskje Høyre større saklig grunn til å fjerne regjeringen Bondevik enn Arbeiderpartiet. Høyre ble behandlet som en paria og definert ut som medlem av den politiske familie Bondevik. Derfor er det grått mange krokodilletårer i sentrumspartiene den siste uken over Høyres «svik». Ser vi Bondeviks regjeringsperiode under ett, er det et spørsmålet om hva og hvem Høyre egentlig svek.Men både Høyre og sentrumspartiene lever nå i et skjebnefellesskap. Ingen av dem kommer til makten uten støtte av hverandre - med mindre KrF bryter ut av sentrumsalliansen og danner en flertallsregjering sammen med Arbeiderpartiet etter neste valg.