Det stunder til nominasjonskamp i de politiske partiene. Med litt over et år igjen til stortingsvalget er det naturlig at sittende stortingsrepresentanter bekymrer seg over faren for ikke å bli gjenvalgt, enn si renominert, mens folk som har lyst på en karriere på Løvebakken, legger seg frempå med den diskresjon ærendet fordrer. Det er sesong nå. Og internt i partiene går diskusjonen høyt. For det er i de engere partikretser at nominasjonen bestemmes.I en viss forstand er dette også det mest udemokratiske ledd i vår parlamentariske styringskjede. Når nominasjonsmøtene har bestemt rekkefølgen på listen, er det ikke mer å gjøre med personsammensetningen for velgerne. Da gjenstår bare partivalget. Nettopp derfor er det synd at nominasjonsprosessen tar så mange utenforliggende hensyn som den gjør. Det er geografi og kjønn, alder og bakgrunn, ansiennitet og partitroskap. Og så i siste omgang dessverre egnethet.Resultatet ser vi. En stortingsbenk fra Agder som så avgjort består av sympatiske mennesker, men som med et par hederlige unntak ikke mønstrer noen politisk elite, i alle fall ikke i nasjonal målestokk. Samtidig vet vi at det i vår landsdel finnes utmerkede politikeremner som av ulike grunner har takket nei til rikspolitikken. Begrunnelsen har oftest vært at det ikke passet inn i et karrieremønster eller at den belønningen de ellers kunne få var større enn den som ble en stortingsrepresentant til del.Men dette er ikke hele historien. Nominasjonsmønstrene i mange partier er slik at det raskt oppstår sperrer for dyktige mennesker som kunne ha latt seg nominere og velge. Tore Liltved la i en halv mannsalder beslag på Høyres mandat i Aust-Agder, mens Liv Marit Moland ikke blir lett å rikke fra Arbeiderpartiets andreplass i samme fylke denne gangen. Og det kan se vanskelig ut for KrFs dyktige menn fra vestre Vest-Agder, Sigmund Kroslid og Hans Fredrik Grøvan, å komme seg på Tinget til tross for at de begge har talentene og geografien på sin side.Det er synd at interne partihensyn og nedarvede forestillinger i så stor grad skal være styrende for hvem som havner som landsdelens kårne. Det fremstilles ofte som en demokratisk vinning at kjønn og geografi spiller så stor rolle i vårt nominasjonssystem. Det kan så være. Men spørsmålet er om slike faktorer like ofte blir tvangstrøyer for en nominasjonsprosess som sannelig er fjern nok fra velgerne som den er.Sittende stortingsrepresentanter vil ofte bygge sterke allianser til de lokale partiaktivistene som skal renominere dem etter en eller flere perioder. Mens de dyktige, og gjerne også utålmodige, fra sidelinjen ikke har samme gode utgangspunkt for å skaffe seg en fremtredende plass på listene. Fordi vi som menige velgere nærmest er unndratt kontroll med den prosessen som leder fram til utvelgelse av stortingskandidater, synes vi at partiene først og fremst skylder oss én ting: Å gi oss de beste. Så får de andre hensynene komme i annen rekke.